Det nærmer seg den tida hvor folk blir spurt om nyttårsforsetter. Her er et forslag: la året 2004 bli det siste i historien hvor ordet «globalisering» blir brukt. Hvis vi søker litt på nettet for å finne hvordan dette ordet vant innpass i norske medier, er det interessant å merke seg at det sist på 1980-tallet mest ble brukt om økonomiske omstillinger for å gjøre norsk næringsliv konkurransedyktig. Det er imidlertid langt hyggeligere å framstille aksjonærenes profittbehov som noe positivt som alle kan glede seg over. Derfor slår begrepet gjennom for fullt i første halvdel av 1990-tallet som en ideologi, der konkurransens nådeløse logikk og kapitalens ekspansjon omtales som «en åpen verden», der mennesker kommer nærmere hverandre i den globale landsbyen. Denne bruken av globalisering falt i tid sammen med Berlinmurens fall og nyliberalismens tiltakende hegemoni i politikk og massemedier Og hvem vil vel ikke være moderne og globale? Jo, det er selvsagt bakstreverske fagforeninger som klamrer seg til en foreldet velferdsstat, i tillegg til ideologiske museumsvoktere, norske bønder og reaksjonære stammepolitikere i Afrika. I Norge er det til og med en egen moderniseringsminister for å lede omskoleringen av slikt folk.