Susan Sontag:«Om fotografi»Artes-serienPaxSusan Sontag:«Å betrakte andres lidelse»PaxDa «On photography» utkom første gang i 1973 (nye lettere modifiserte versjoner kom i 1974 og 1977) var det en bok som forandret det akademiske og intellektuelle ordskiftet om fotografiet. Susan Sontags essay ble til tross for sin langsomhet og stundom noe omstendelige resonnementer raskt etablert som én tung fortolker av hvordan fotografiet og moderniteten (for henne den kapitalistiske tilstanden) er vevet sammen. I disse dager er boka kommet på norsk og den ser ut til å tåle tiden ganske godt. Det er alltid et vågestykke å oversette klassikere som var viktige i sin samtid, de innehar ikke sjelden et potensiale for å være utdaterte i sin nære ettertid. «Om fotografi» er absolutt ikke fristilt fra sin tid, det er en tekst som i stor grad speiler noen spesifikke problemstillinger som kjennetegnet sin samtid, men som har tilstrekkelig med moment til også å fungere som systemkritikk i våre dager. Boka er en kontemplasjon over at fotografiet har gått fra en marginal posisjon til å bli verdenserobrende. Teknologien ved fotografiet er av revolusjonerende karakter. At det kan skapes av et enkelt klikk og ikke trenger utføres slik som et maleri, gjør at det kan utføres av hvem som helst, når som helst. Og framkallingsprosessen gjør at det kan kopieres med lave kostander og reproduseres i uendelige antall. Disse poengene er ikke blitt mindre, men mer vesentlige av at fotografiet nå har trådt inn i den digitale tid. Fotografiet krever ikke nødvendigvis spesifikke fotografiske ferdigheter, men det kan også etablere og erobre klassiske kunstsfærer, noe som endrer kunstens virke, dens funksjon og dens motivasjon. Som Sontag skriver: «Nå higer all kunst etter å bli fotografi» (s.192). Sontag påstår at fotografiet har to egenskaper, som i og for seg også utfyller hverandre, det både objektiverer verden, og det subjektiverer. Slik sett tilbyr fotografiet både frigjøring og tvang, både avsløring og tildekking. Det er med andre ord en kodeteknologi i moderniteten. Sontag foretar en ganske lang, men også interessant turné i fotografiets kunsthistorie. Hun demaskerer i dette arbeidet romantikken i påstanden om at fotografiet er bærer av en spontan og derved ekte estetikk, en estetikk som hviler i et eget etisk leie, der det er den klassiske modernistiske avsløringen som er bunnplanken. Dette grepet – realismen – som kjennetegner mye fotografisk kunst, viser Sontag, er like mye ideologi som en iboende sannhet om fotografiet.