Nå løper glade spanske par til rådhusene. Og på tv i høst har det i hver nyhetsrapport dukket opp en hjemme-hos-reportasje om et gnistrende forelsket par som feirer med bløtkake og flagg – lykkelig som et barneselskap – mens de sukker lettet «por fin, por fin», endelig, endelig. De får lov til å gifte seg. Og parene heter Pedro pluss Antonio, Maria pluss Isabel. Tilfeldigvis av samme kjønn. Det var den spanske Zapatero-regjeringen som trumfet det igjennom. Mens den katolske kirka sammenlignet homo-ekteskap med et virus. Og i juni ble statsminister Rodriguez Zapatero kalt inn til Vatikanet for å motta kjeft fra pave Johannes Paul II. Men pedagogisk la Zapatero det fram, ved å påpeke at, katolsk eller ikke, lever man i et moderne demokrati så lever man i et moderne demokrati. Hvilket innebærer at mennesker må behandles likt. «Vi setter en stopper for hundreår med diskriminering», sa Spanias visestatsminister Maria Teresa Fernandez de la Vega under en pressekonferanse. Og med sin partnerskapslov halter Spania et drøyt tiår etter Norge. Forskjellen er at Spania valgte å tillate homofiles rett til å adoptere i samme slengen. Og plutselig er Spania et avantgardistisk land i homokampen. Jeg befinner meg på lesbepuben La Tortuga i Granada, en gammel spansk-arabisk by mellom fjellene i Andalucia. Ni måneder etter tog-bombing i Madrid, en drøy uke etter ETAs bombestunt i diverse spanske byer. På bordet ligger en salig blanding av aviser og ukeblader. En blond krølltopp ved navn David Bisbal («el hombre perfecto») har nettopp vunnet spanske Idol, det baskiske partiet Batasuna er fremdeles illegalt til tross for sine forsøksvise diplomatiske framstøt, kronprins Felipes kone Letizia er stadig et hett tema, og Zapatero trygler nå spanjolene om å støtte EUs nye grunnlov – og si «sí a Europa», som han svulstig formulerer det. Midt oppi alt kaoset har Spania utvidet sin definisjon av familien og hva det vil si a være en god forelder. En egen lov. Brussel, som ofte utgjør skjebnen for en stor part av spansk politikk, har ingenting med saken å gjøre. Erkjennelsen av at Gud skapte både Adam og Eva og Adam og Even og Anne og Eva, eller hva det nå var, har som alt hatt sin motgang og framgang gjennom historien. Napoleons premiss for seksuell omgang var kun «consenting adults». I Sovjetunionens spedbarnsår sto det eksplisitt svart på hvitt i loven at homofili er normalt. Helt til Stalin kom og sang på nye vers. I dag preger spørsmål om homofili både innsettelser av Europa-kommissærer og amerikanske valgkamper. Og der homofobe europeere taper, vinner de i USA. Den italienske ministeren Tremaglia uttrykte det kanskje best. I sitt forsvar av kompisen Buttiglione, den homofobe, forkastede EU-kommissæren, kom Tremaglia med en skriftlig offentlig uttalelse – stemplet med den italienske republikkens segl – som lød: «Stakkars Europa, rompisene er i flertall». Hadde denne fortvilte minoriteten av høyrevridde italienske statsmenn vært på andre siden av Atlanterhavet hadde de fått mer gjenklang for sine ideer. Der synger Bush på den fengende anti-homo-melodien og endelig klarte han å vinne uten å jukse. «Skal du ha noe? Eller skal du bare sitte der og skrive?» Bartenderen paa La Tortuga snakker til meg på en nesten uforståelig andalusisk spansk og jeg gjetter meg av konteksten til hva hun sier. Bak henne henger regnbue-flagget og en plakat som informerer om at her tolereres ikke sleivete kommentarer. «Noe? Jo, eh, en øl takk», snubler jeg i ord i språket jeg egentlig ikke snakker. Hun drøyer. Så kommer hun tilbake med et lite glass Alhambra-øl. Jeg tar fram euroene, men med en enkel håndgest, et skeivt smil og et blunkende øye, forteller hun meg at det er på huset. Jeg kommer med ett på ingen mann har noensinne spandert på meg. Hun går tilbake til bardisken og tenner seg en røyk. Jeg leser ferdig artikkelen om Idol-David Bisbal. Han kom visstnok bare på andre plass i Idol, men har fatt mye mer oppmerksomhet enn den kjedelige kvinnelige vinneren. David har nemlig lange blonde krøller og elskes visstnok av alle spanske kvinner fra kyst til kyst. Jeg drikker opp ølen, tar på meg jakka og er på vei ut. Bartenderen sier et rutinert «hasta luego», men smiler til meg på den måten igjen. Hun ville bare minne meg på at heterofile jenter kommer til himmelen, mens lesbiske jenter kommer så ofte de vil.