Wegard Harsvik og Jo Stein Moen [Anne Marit Bjørnflaten og Tore O. Sandvik er medforfattere. Red anm.] har skrevet boka «Et nytt nei», og den er interessant lesning i og med at boka er lite annet enn drøvtygging av ti år gamle argumenter fra nei-sida. Så hvorfor tittelen «Et nytt nei»?Jeg lurer faktisk på hvor mange ganger vi skal være nødt til å fastslå at skattepolitikk og trygdepolitikk (som helse- og sosialpolitikken ellers) i EUs medlemsland blir bestemt av nasjonale myndigheter, at EU står for 70 prosent av all u-hjelp og har åpna for import fra fattige land, at Lisboa-prosessen snakker om en konkurransekraftig økonomi innenfor rammen av bærekraft og sosiale rettigheter. Hvor mange ganger skal vi måtte tilbakevise påstanden om at EU har gitt pålegg om å privatisere mer og svekke både tilsettingsvern og opparbeida rettigheter. Det er direkte feil. I samme kategorien kommer påstanden om at medlemsland er pålagt kutt i offentlige utgifter. Dessuten grunnlovsfester EU ikke en felles utenrikspolitikk, dessverre, vil nå jeg si. EU er en union av selvstendige stater som frivillig avgir noe av sin suverenitet for sammen å få mer suverenitet. Unionen utvider stadig det politiske samarbeidet og er på vei mot flere overnasjonale løsninger, til fellesskapets beste. Unionen bygger langsomt opp styringsorganer og bygger et nytt overnasjonalt demokrati, for ei ny tid, der det er nasjonalstatene som lider av demokratisk underskudd. Dette krever et radikalt mot til å tenke nytt. Dersom den foreslåtte grunnlova blir vedtatt, har EU tatt et langt steg videre i retning av et økonomisk og politisk fellesskap som er unikt i historia. Og uten, vel å merke, å bygge noen militaristisk superstat.