Anne-Britt Gran:«Vår teatrale tid. Om iscensatte identiteter, ekte merkevarer og varige mén»Dinamo 2004«Man er altså ikke ikke-meg, men heller ikke 'meg'.» Dette skriver teaterviter Anne-Britt Gran om sitt yndlingsbegrep, detuuttalt teatrale. Sitatet er Grans bok i et peanøttskall, og man har såvidt rukket å lese bokens tittel før det knaser i jekslene. Mener Gran at identiteter er iscenesatte og at merkevarer er ekte? Eller er formuleringen et fiffig paradoks ment å trekke tilhørere til et seminar på Sundvolden hotell? Gran hevder at det teatrale, opp gjennom historien fra Platon til Ibsen, har blitt urettmessig plassert av samfunnet i en skurkerolle. Prosjektet hennes er å applaudere det teatrale, og forklare hva som gjør vår tid teatral. Boken er elendig. For det første er ikke forfatterens nøkkelbegreper samspilte. For det andre har hun ingen originale poeng, men etteraper kildene sine. For det tredje er Grans tro på det uuttalt teatrale basert på en postmoderne hviskelek hvis budskap er en bråte floskler.