I september år mottok leder av Pro Sentret, Liv Jessen, den norske Amnesty-prisen. Denne utdelingen er blitt skarpt kritisert av flere norske kvinneorganisasjoner. I Dagbladet har professor Eva Lundgren og stipendiat ved det juridiske fakultet i Uppsala, Jenny Westerstrand, i flere innlegg anklaget «Liv Jessen-falangen ved Pro Sentret» for å kjøre prostitusjonsdebatten inn i et blindspor. Hovedspørsmålet er om Norge skal innføre en sexkjøpslov som i Sverige, der kjøp (men ikke salg) av sex er forbudt. Liv Jessen og hennes tilhengere mener det ikke er dokumentert at denne loven har ført til mindre prostitusjon. I et intervju med Dagbladet 5. desember sier hun: «Vi finner det ikke dokumentert noe sted at kriminalisering av kundevirksomhet har ført til mindre prostitusjon». Lundgren og Westerstrand mener Jessen her driver desinformasjon i politisk øyemed. I Dagbladet 22. november skriver de: «Den svenske loven har minsket antallet kjøpere, og har gjort Sverige til et lite tiltrekkende land for menneskehandlere».Liv Jessen har vært opptatt av at mange av de som prostituerer seg gjør det frivillig. For utenforstående er det likevel litt vanskelig å forstå hvorfor frivillighet er et avgjørende argumentet for om prostitusjon bør kriminaliseres eller ikke. Den virkelige uenigheten handler derfor om prostitusjon utelukkende bør ses på som et problem for de prostituerte kvinnene selv, eller om det også må karakteriseres som et samfunnsproblem. I den svenske utredningen «Sexualbrotten» fra 2001 heter det for eksempel: «Prostitutionsverksamheten är inte bara på flera olika sätt skadlig för många av de inblandade kvinnorna, utan även oförenlig med strävandena äfter jämställdhet mellan kvinnor och män samt ägnad att negativt påverka sexualsynen i allmänhet». Eller som danske Pernille Rosenkrantz-Theil fra Enhedslisten sa til den danske avisa Information nylig: «Vi er nødt til å se prostitusjonen som et samfunnsproblem». I et slikt perspektiv er det heller ikke opplagt at en eventuell kriminalisering bare skal ramme kjøperen. I 1998 gikk for eksempel Aps kvinnebevegelse med knapt flertall inn for å kriminalisere både prostituerte og kunder, under forutsetning av at straffen for prostituerte skulle være betinget. Også i den svenske prostitusjonsutredningen «Könshandeln» fra 1995 ble både kjøper og selger foreslått kriminalisert. Den svenske loven mot sexkjøp ser ut til å fungere, og kan derfor være en farbar vei, selv om det å bare kriminalisere den ene parten har sine paradoksale sider. I boka «Den seksuelle slavestand?» skriver for eksempel Ingrid Smette at en ensidig kundekriminalisering impliserer at den prostituerte ikke inngår en «reell kontrakt» med kundene, fordi man forutsetter at det å selge sex aldri kan være frivillig. Så selv om den prostituerte medvirker til å provosere fram en kriminell handling, som i andre sammenhenger er straffbart, kan hun – eller han – ikke straffeforfølges.