Det nærmer seg jul. Jeg sier dette til alle dere som blir like overrasket hvert år når den kommer. Som «julekvelden på kjerringa» heter det visstnok. Og jeg har endelig forstått det uttrykket. Fram til nå har jeg vært bombesikker på at det egentlig skulle være «kjerringa på julekvelden», for – med fare for å opptre som preposisjons-nazi – hva i det huleste skulle julekvelden gjøre på kjerringa? Samtidig er det heller ikke veldig overraskende hvis det kommer en eller annen kjerring på julekvelden som forteller om at julen handler om mer enn materielle verdier og klager over kjøpefesten. (Slutt å kjøpe, da. Drit i det, liksom. Jeg har uansett ikke lyst på de stygge Stet-glassene som jeg bare kommer til å få dårlig samvittighet for at jeg har og som knuser på nyttårsaften uansett). Men det er altså ikke kjerringa som kommer på julekvelden, men julekvelden som kommer på kjerringa. Og det som senest kom på meg som julekvelden kom på kjerringa, var opplysningen om at vi har en kristen kulturarv som visstnok noen, og jeg nevner ikke navn, skal ha planer om å frarøve våre barn. Dette skal gjøres gjennom fjerning av en kristen formålsparagraf i barnehagen. Hvor det hele vil ende, tør jeg ikke tenke på. For det var kristendommen som forente Norge. Olav den hellige red rundt til bygd og hjem og truet med å pisse i brønnene til folk hvis de ikke ble døpt. Etter det har Norge vært én. Og uten? Hva blir vi da? Flere? Mangfoldige? Eller, det som verre er, mu? mul? mult? multikulturelle? Kjære Høybråten, redd oss. Vi må tenke ut en plan. Hva om vi – hva om vi finner på, nei, det blir for drøyt – eller kanskje ikke – hva om vi finner på noe nytt