Poteter og patenter
Peru er landet vi fikk poteten fra, og landet som har et fantastisk biologisk mangfold som har bidratt til den vestlige verdens matsikkerhet. Vi har bare så vidt begynt å nyte det mangfoldet Peru kan by på. Peru forbinder vi også med tradisjonell fløytemusikk, og selvfølgelig inkakulturens fantastiske bygg. Peru har rike naturressurser, rike fiskeressurser, småskala matproduksjon i Andesfjellene, helt opp til 3500 moh. Det er mange grunner til at Peru skulle vært et rikt land som kunne gi sin befolkning en god levestandard. Men Peru møter de samme destruktive, primitiviserende prosesser under globaliseringen som mange andre utviklingsland. Under sitt medlemskap i Verdens handelsorganisasjon (WTO), har Peru åpnet opp sine grenser for varer og tjenester. I løpet av få år var landet som tidligere leverte flere avanserte tjenester til regionen og eksporterte et utvalg industrivarer blitt importører av slike varer og tjenester. Produksjonen er lagt ned eller kjøpt opp av storselskaper. I sin handelspolitiske gjennomgang av Peru er WTO godt fornøyd med Perus åpne økonomi og privatisering på 1990-tallet. Det er ikke WTOs problem at produksjon og arbeidsplasser legges ned. WTO uttrykker derimot bekymring over Perus beskyttelsestiltak innen matproduksjonen. Det eneste området der produksjon er bevart. Peru er nå i hovedsak leverandør av råvarer til industrilandene. Et tilbakeskritt til kolonial økonomi. Globaliseringen fører til primitivisering i periferien og monopolisering av eierskap, produksjon og markeder med kontroll i verdens økonomiske sentre. Innen nesten alle sektorer finner vi at en håndfull storselskaper dominerer globalt, uansett om en ser på musikk-, medisinal- eller matvareindustri, såkorn og sprøytemidler, gruvesektoren med mer. Når storselskaper har markedsmakt vil den bare øke gjennom sammenslåinger, oppkjøp og utkonkurrering av små selskap. Det er en sterk monopoliserende prosess. Konsentreringen av selskap forsterkes enda mer av patentavtaler. I WTO er det Trips-avtalen som dekker alle ikke-materielle eiendomsretter, fra copyright, merkevarer, industridesign og patenter. Når ny kunnskap med markedspotensial patenteres kjøpes det umiddelbart opp av storselskapene. Det samme skjer over hele verden. Trips gir en viss mulighet for et land til å motvirke uheldige effekter av monopoliseringen. Men hele den vestlige verden synes å ha blitt enige om at utviklingslandene skal skjerpe patentrettighetene enda mer, til fordel for denne monopoliseringen. Denne skjerpingen skjer ikke åpent i WTO, men gjennom frihandelsavtaler. I forhandlingsspråket kalles det Trips+ og betyr at utviklingslandene må tilslutte seg internasjonale avtaler som de ikke i utgangspunktet har sett seg tjent med. For eksempel kreves det at u-land skal tilslutte seg den såkalte Upov-avtalen som underminerer bondens rettigheter til å videreforedle egne planter og dyr, mens eneretten blir gitt til profesjonelle planteforedlere. Monsanto er en av vinnerne. I Peru har en møtt utfordringene med monopoliseringen ved å etablere kanskje den viktigste offentlige institusjonen for peruansk industrialisering. Indecopi har ansvar for konkurransepolitikk, patenter, standarder og forbrukerpolitikk. Det er her monopolprosessene som kveler landet kan møtes med motstrategier. Når Peru nå forhandler en frihandelsavtale med USA er det Indecopi som må imøtegå USAs krav. På grunn av sin organisering kan Indecopi avsløre USAs dobbelte standarder, at USA krever tilslutning til Upov-avtalen, mens landet ikke har tilsluttet seg til konvensjonen om biologisk mangfold som kan gi Peru inntekt av sine biologiske ressurser, og at Peru velger det amerikanske copyright-systemet som gir utgiver, de store kultur-selskapene hoveddrettighetene til skrift, musikk og film, over rettighetene til den enkelte kunstner, uten å ville skjerpe oppfølging av at royalties blir betalt tilbake til de landene som der kunstnerne har rettighetene. Men ingen organisering kan hjelpe på den maktmisbruk som gjør at slike avtaler tvinges igjennom. Derfor trengs det politisk debatt og politisk mandat både i vestlige land og i utviklingslandene. Derfor trengs det organisasjoner i sivilt samfunn som er villige til å bruke energi på å sette sakene på dagsorden, og politikere som er villige til å si at våre land ikke skal være med på slik tvang og begrensninger av utviklingslandenes rettigheter.
Les hele Klassekampen på nett
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent