Den forslitte sjangeren kontaktannonser turneres med forbløffende energi av Storbritannias ensomme i London Review of Books, nå også verdens underligste møtested. I kontaktannonsene som rykkes inn er det ikke noe turer i skog og mark, tar gjerne et glass i hyggelig selskap eller noen å dele livet med. Her fråtser de lengtende i realisme og absurdisme. Under signaturen «Depressed, anxious, alcoholic M (41)» forsøker én av dem å beskrive sitt liv som best han kan: «I always begin the London Review of Books at the personals. Then I drink. Then I weep. Then I move on to the articles. Then I drink some more. Then I weep some more.» Andre er friskere og trives med et mer direkte og operativt språk: «Offers of sex, please, to retired professor (M, 71)», eller framhever raskt sine skarpeste sider som inkluderer «intimidating silences and perfect posture». En annen mener seg enten desperat eller forførerisk selvoppofrende idet han lover å «read the entire Siri Hustvedt backlist, if necessary». Den tristeste oppsummerer sine ønsker med «you are a woman. You are not my mother». Spørsmålene som melder seg er opplagte: Hvem skriver disse absurde annonsene? Og for guds skyld, hvem svarer?