Man trenger ikke se stort lenger enn til Michael Moore for å ane salgspotensialet i kapitalismekritikken. Bøker, tv-serier og filmer triller ut av denne mannen i et tempo som ikke synes å tillate særlig kritisk tekning på veien fra engasjement til ferdig produkt, og likevel er det lite som tyder på at merkevaren Moore oppfattes som et produkt som har solgt seg ut. Kanskje dette kan tilskrives appellen i hans fremstilling av sitt hjemland som en apekoloni, og kanskje det handler om hans helt usedvanlige sjarm som selger av dette bildet. Det Moore har lyktes i, er uansett å gjøre forretning ut av å kritisere enda større forretninger, som bil-, våpen-, og oljeindustrien. Dette er intet spuriøst poeng. For, som Moore selv analyserer sin virksomhet i et intervju for dokumentaren «The Corporation», så har han vist at kapitalismens institusjoner er åpne for alt som kan selge – også kritikk av seg selv. (Moores egen pr-påstand om at Disney skulle ha trukket seg som distributør for Fahrenheit 9/11 bringes, klokelig, ikke opp her.)Det Moore identifiserer som kapitalismens mulige akilleshæl, nemlig pengenes tale, fremstår dermed som en mulighet for strategiske produsenter (som ham selv) og like så bevisste forbrukere til å endre markedet innenfra. Kapitalismen fremstår dermed ikke som umoralsk, men som amoralsk; det er et system som stiller seg likegyldig til om det er landminer, Che Guevara t-skjorter eller «Dumme hvite menn» som genererer profitten. I den nylig utgitte boken «The Corporation», som legger mye av grunnlaget for dokumentaren av samme navn, diskuterer den kanadiske jussprofessoren Joel Bakan det gamle spørsmålet om hvordan kapitalismen kan gjøres mer moralsk på en langt grundigere og mer reflektert måte enn det Moore vanligvis tillater seg i sin propagandavirksomhet. Fokuset for Bakans kapitalismekritikk er de angloamerikanske corporations; de store aksjeselskapene, gjerne konglomerater, av moderne type. Bokens, og dokumentarens, mest tabloide grep er å analysere disse juridiske enhetene som virkelige personer, som gis den kollektive diagnosen «psykopat» etter å ha krysset av for karaktertrekk som fundamental egoisme uten evne til empati, med innslag av kriminell oppførsel. Til tross for disse lett usympatiske personlighetstrekkene, argumenterer Bakan for at det er utopisk å se for seg et samfunn uten storselskapene. Spørsmålet blir derfor hvordan trollene kan temmes. En løsning ligger i hvordan selskapenes vekst, og brede markedsføring av sine ulike produkter, gjør dem sårbare for det kjøpende publikums oppfatning av deres personlighet. Dette er åpenbart et poeng som selskapene selv også har tatt innover seg. Ira Jackson, lederen for Business and Government-senteret ved John F. Kennedy School of Government, Harvard, uttaler i Bakans bok at forretningsmenn ikke er «sosialister i drag». Likevel vil mange av dem fremme visse etiske standarder for sine selskaper, nå gjerne i form av programmer for «corporate social responsibility», fordi de frykter omkostningene av et dårlig omdømme. Et problem med disse programmene er, selvfølgelig, at det er opp til selskapene selv å overholde dem. Og, i den grad de er skapt for å holde imøtekomme kritikk utenfra, er det liten grunn til å forvente at selskapene vil opprettholde slike programmer om de økonomiske kostnadene ved dem skulle overstige vinningene. Bakan peker imidlertid på en mer fundamental grunn til bekymring over ideen om at storselskapenes egoisme kan holdes i sjakk av markedet selv, gjennom kombinasjonen av forbrukerpress og «corporate social responsibility». Ettersom ikke alle forbrukere er like, men tvert i mot har svært ulike økonomiske ressurser til rådighet, og således har ulik verdi for selskapene, ligger det ingen garanti i denne modellen for at samfunnets helhetsinteresser vil ivaretas. Det er kun gjennom demokratiet, der hver borger har en stemme uavhengig av økonomiske ressurser, at samfunnets interesser kan utrykkes på en meningsfull måte. Bakan tar opp tråden fra tidligere amerikanske kapitalismekritikere som John Kenneth Galbraith og Ralph Nader ved derfor å etterlyse en strengere politisk kontroll av de store selskapene, som et middel til å holde dem ansvarlige ovenfor samfunnene de opererer i. Det er på dette punktet at Bakan presenterer en utfordring til deler av den øvrige, såkalte anti-globaliseringsbevegelsen. Han går eksplisitt i rette med Naomi Kleins oppfordring til å dirigere protestene mot den globale kapitalismen direkte til de kommersielle aktørene snarere enn til regjeringskontorene, fordi dette er en kortsiktig strategi som underminerer de politiske institusjonene, og således snarere er i storselskapenes enn i samfunnets interesse. I forlengelsen av dette stiller Bakan også et spørsmålstegn ved hva demonstrasjonene mot WTO, IMF og Verdensbanken egentlig søker å oppnå. En sak er at disse institusjonene i nyere tid har fremmet mange av storselskapenes interesser, men Bakan minner om at ideologien som styrer dem ikke er «skrevet i sten». For dette er i sin essens organer for organisert politikk, og således et verdifullt instrument som kan benyttes til å ansvarliggjøre de kommersielle aktørene. Spørsmålet til anti-globaliseringsbevegelsen blir dermed om den faktisk har truffet akilleshælen til kapitalismens eksesser gjennom de direkte angrepene på de store selskapene, eller om den ikke heller burde lete videre, gjennom det politiske systemet. Sirkus mot Shell har, som Michael Moore, helt klart en underholdningsverdi, og er egnet til å vekke oppmerksomhet om reelle problemer ved storselskapenes oppførsel, men Bakans bok bidrar til å styrke mistanken om at storselskapene selv foretrekker denne formen for kritikk fremfor å bli utsatt for reelle, politiske reguleringer.