Det er blitt utgitt bøker igjen. Opp til flere. De handler om våre representanter på politikkens arena, og, tja – deres personlige erindringer av hvordan reisen i maktens korridorer har vært så langt. En slags regnskapsførsel sånn inntil videre, før pusten trekkes og neste karrieresteg skal velges. Politiske kommentatorer kaster seg over de nye avsløringer og mengder av intellektuell energi og offentlig flombelysning beriker våre uvitende sinn med siste nytt fra politikken. Motiver analyseres; hva mente hun med å utgi denne boken nå?Før nominasjonsmøtet i desember? Et meget besynderlig tidspunkt. Det er mye snakk om følelser. Hva følte den enkelte politiker da han eller hun mente sånn eller slik om partileder X? Hvordan føles kritikk for en politiker? Noen skriver om et piano som i ettertid kanskje var litt vel, ja. Jeg husker ikke. Og så er det Kristin da. Hennes bok er altfor kalkulert. Gir for lite av seg selv. Gjerrig, i følge en av de politiske kommentatorene. Selv er jeg ikke så interessert i politikk. Synes det er uvesentlig. Nominasjonsprosesser i de ulike partier har for meg bare interesse i den grad de ser ut til å minne om maktkamper fra helt andre statsformer enn den vi holder oss med her til lands og nå fortiden.