Okkupasjonene i Palestina og Irak utgjør i dag hovedpunkter på verdenspolitikkens dagsorden. Det finnes mange slags okkupasjoner: Noen av dem er til og med akseptable, andre er i en tvilsom mellomposisjon, mens en tredje gruppe er okkupasjoner som er klart forkastelige. Irak og Palestina er i den siste gruppa. Okkupasjonen av Tyskland og Japan etter 2. verdenskrig er i den første. Her kom okkupasjonene som et resultat av at Tyskland og Japan hadde gått til angrep mot andre land, de ble gjennomført uten betydelig motstand fra befolkningen og de resulterte i at okkupasjonen ble avsluttet fredelig. Vietnam okkuperte i 1979 Kampuchea, avsatte Røde Khmer-regjeringa og innsatte en ny regjering. Etter ti år trakk Vietnam seg ut. Okkupasjonen ble fordømt av FN, men uten denne okkupasjonen ville ikke Røde Khmers terrorregime vært stoppet. Folket syntes i valg å godta den vietnamesisk-støttede regjeringa. På bakgrunn av erfaringene fra 2. verdenskrig, ble beskyttelsen av sivilbefolkninga under okkupasjon styrket gjennom den 4. Genevekonvensjon av 1949. Reglene for okkupasjon er imidlertid ikke presise, og avspeiler et kompromiss mellom ulike hensyn. Et hovedhensyn i disse reglene er at okkupasjon ikke gir noen rett til suvereniteten over et land. En okkupasjon skal ikke lønne seg. En okkupant utøver bare en faktisk og ikke en anerkjent legal myndighet. Befolkningen i et okkupert område har ikke den samme lydighetsplikt overfor en okkupant som den har overfor en demokratisk og suveren regjering. Grunnen er nettopp at de okkuperte er fratatt retten til sjølbestemmelse over sitt land. Et annet hovedhensyn er at okkupanten ikke kan gjennomføre radikale endringer av samfunnsforholdene i et okkupert land. Okkupanten har et klart ansvar for sivilbefolkningas sikkerhet og velferd. Når det gjelder okkupasjon som faktum, er hovedkjennetegnet at det okkuperte landet er kontrollert av fremmede tropper.