Selve ordet «nyse» er lydetterlignende, på linje med fnyse og snuse. Ofte hører man uttrykket «det nøs jeg på», med innebygget «altså er det sant». Allerede i Odysseen finner vi eksempel på dette, og hos romerne sa man «sternuere approbationem», nyse godkjennelse. Men i Peder Syvs ordspråk fra 1682 kan man se at «nysen er ond moders god datter». Når man sier «prosit» til den som nyser, snakker man latin, det betyr omtrent «måtte det bringe hell», og man skjønner at dette står i forbindelse med den oppfatning man hadde i antikken, blant annet at nysing er et slags orakel. Blant de gamle germanere var derimot nysing tegn på forakt, noe som gjenspeiler seg i det engelske sneeze at rynke på nesten av, og i norsk dialekt «blåså i nasan åt» ? og i fnyse.Hentet fra «Levende ord. Etymologi for alle» av Johan H. Rosbach, Pax forlag.