Venstre-leder Lars Sponheim har gjort det til sin fanesak å angripe samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og LO ved å karakterisere det som en trussel mot demokratiet. Det er kanskje ikke så underlig at en borgerlig og markedsliberalistisk regjering forsøker å sverte sine politiske motstandere, men det er likevel noe bekymringsfullt at en statsråd fra Venstre tror trusselen mot demokratiet kommer fra fagbevegelsen og ikke fra pengemakten. En av arkitektene bak fornyelsen av Ap-LO-samarbeidet de siste årene er partiets sekretær Martin Kolberg. I et interessant intervju i Morgenbladet denne uka avviser han høyresidas argumentasjon mot dette samarbeidet ved å hevde at det fundamentalt sett handler om maktbalansen i samfunnet. Ap-sekretæren viser til at samfunnets maktstruktur er mangfoldig. Ved siden av den folkevalgte makten, har man eiendomsmakten, pengemakten, mediemakten, kunnskapsmakten, og organisasjonsmakten. Hvis man ikke ser disse kreftene i sin sammenheng, blir en diskusjon om demokratiet fullstendig meningsløs. I dagens samfunn er kapitalmakten representert ved tunge markedsaktører og deres lobbyister. De drar også nytte av et stort og omfattende internasjonalt miljø. Den markedsliberalistiske konsensusen kommer til uttrykk på de fleste områder av samfunnslivet og propaganderes aktivt av all verdens konkurransetilsyn og markedsanalytikere og i alle typer utredninger og rapporter, enten de kommer fra OECD eller Ernst & Young. Det spesielle med denne konsensusen er at den utvikles helt uavhengig av folkemeningen og demokratiske prosesser. I stedet presses den markedsliberalistiske politikken gjennom fra toppen av samfunnspyramiden, svært ofte uten demokratisk forankring overhodet. I denne situasjonen representerer LO og den øvrige fagbevegelsen en helt livsnødvendig motmakt, ja ikke bare det, fagbevegelsen framstår i dag som en av få garantister for demokrati og folkestyre. Så når Lars Sponheim skal lete etter demokratiets fiender, bør han kanskje lete litt nøyere i sin egen bakgård; blant dem som legger premissene for den sittende regjeringens markedsliberalistiske politikk.