Fredsprosessen på Sri Lanka er inne i en bakevje med stadige brudd på våpenhvileavtalen fra begge sider. Norge som fredsmekler møter kritikk fra mange hold, og den norske ambassaden i Colombo har i de siste månedene vært gjenstand for aggressive demonstrasjoner fra så vel singalesiske nasjonalister som tamilske opposisjonsgrupper. De siste norske initiativene med utenriksminister Jan Petersen, statssekretær Vidar Helgesen og fredsmekler Erik Solheims besøk for to uker siden møtte ikke bare en fastlåst konflikt, men også en sviktende tiltro til Norge som mekler. Den 18 år lange borgerkrigen i landet ble i mars 2002 avløst av en våpenhvileavtale mellom regjeringen og geriljaen «Liberation Tigers of Tamil Eelam» (LTTE). Våpenhvileavtalen ble sett på som begynnelsen på slutten på den blodige borgerkrigen som opp til da hadde krevd om lag 65.000 menneskeliv og ført til fordrivelsen av 7-800.000 interne flyktninger. Norges rolle som fredsmekler ble sett på som avgjørende for den positive vendingen, og «Norway» og «Erik Solheim» var hedersuttrykk for srilankere flest. Situasjonen to og et halvt år etter er svært forskjellig. Tonen i media er nå gjennomgående kritisk til Norges rolle og utenfor den norske ambassaden i hovedstaden Colombo står barrikadene klare og væpnede vakter er på plass døgnet rundt. Den velkjente konfliktlinjen i krigen går mellom regjeringen i sør og geriljagruppen LTTE med base i nord og øst som kjemper for tamilsk selvstyre. Det var disse to som ble brakt til forhandlingsbordet av de norske meklerne, og det var disse to som hadde makt til å stoppe de åpne krigshandlingene. Men det er flere konfliktlinjer enn bare denne ene. Det er flere tamilske politiske grupper og partier enn LTTE og deres politiske parti TNA, og disse gruppene har ikke bare divergerende politiske standpunkt, men er utsatt for politiske drap som få betviler er LTTEs verk. I løpet av de blodige krigsårene oppsto også nye etniske konflikter som tidligere ikke eksisterte, slik som den mellom tamiler og muslimer i den østlige provinsen. Også innad i LTTE er det splittelse og maktkamp og mange drap har fulgt i kjølevannet av splittelsen i ledelsen mellom topplederen «Prabhakaran» og en av hans viktigste våpenbrødre «Karuna». Selvsagt er det også politisk maktkamp i Colombo, og fredsprosessen er en av de enkleste sakene å slå politisk mynt på, både for regjering og opposisjon. Den mest substansielle kritikken mot de norske meklernes arbeid i Sri Lanka går på at det var for snevert å bare inkludere regjeringen og LTTE i fredsprosessen. Representanter fra andre politiske og etniske grupper føler seg tilsidesatt og mange hevder at langt flere parter må med på råd om prosessen skal kunne bevege seg fra våpenhvile til forhandlinger om reell fred. De første demonstrasjonene utenfor den norske ambassaden i Colombo var ledet av singalesiske nasjonalister som ser på en fredsforhandling med LTTE som et svik mot øyas enhet som buddhistisk høyborg. Blant disse finner man en rekke politiserte munker. Siden har også andre grupper tatt til barrikadene utenfor den norske ambassaden. Og i september i år var det med få dagers mellomrom demonstrasjoner ledet av singalesiske National Campaign Against Terrorism og det tamilske partiet EPDP. EPDP har nå brakt tre lik av drepte partimedlemmer til ambassaden og forlatt dem der i protest over det de kaller norsk unnfallenhet i forhold til LTTEs drap på politiske motstandere. Situasjonen er nå altså den at både singalesiske og tamilske grupper raser mot «norsk LTTE-støtte» og det norske flagget har brent under begge gruppers demonstrasjoner. Kritikken mot Norges meklerrolle er ganske tydelig ute på et skråplan i media. Fra den svært viktige innsigelsen om at for få har tilgang til de avgjørende møtene, og et rettferdig krav om en åpnere og mer inkluderende prosess, går kritikken ofte videre til å hevde at Norge både favoriserer og hjelper LTTE økonomisk og politisk. Den store nasjonale avisen The Island som kommer ut både på engelsk og singalesisk har en helt klar negativ holdning til den norske innsatsen, og undertonen i alt som skrives om fredsprosessen er at Norge har imperialistiske motiver i å undergrave Sri Lankas suverenitet og støtte LTTE. Også de andre store Colombo-baserte avisene klemmer ofte til med liknende vinkling på Norges rolle. Det hevdes blant annet at LTTE-delegater fikk militær trening i Norge sist vinter. Bakgrunnen for denne anklagen er at representanter fra LTTEs politiske delegasjon på norgesbesøk blant annet var på Rena militærleir og fikk demonstrert hvordan norske styrker trener for fredsbevarende oppdrag. En annen ofte gjentatt anklage går ut på at radioteknisk utstyr skal ha blitt distribuert til LTTE under beskyttelse av den norske ambassaden. Oppstyret rundt dette radioutstyret skyldes at det som fra offisielt hold er ment som teknisk bistand til bygging av sivil infrastruktur av kritikerne sees på som støtte til nye LTTE-terrorangrep. Opptak fra overvåking av samtaler mellom norske delegater og LTTE ble lagt ut på internett i april, og selv om opptakene ikke inneholder oppsiktsvekkende innhold per se, blir auraen av hemmelighold rundt disse opptakene ofte referert til som bevis for konspiratorisk samarbeid mellom Norge og LTTE. En rekke andre rykter og anklager sirkulerer også, for eksempel blir det ofte tilføyd i kronikker og kommentarer om emnet at norske eks- spesialkommando soldater skal ha trent LTTE i marineoperasjoner og at norske bistandsmidler til fiskeri går til LTTE spionasje langs kysten. Den norske ambassaden har valgt en «ligg lavt»-mediastrategi i forhold til rykteflommen, og bare i sjeldne tilfeller som «Rena-militærtreningen» har man valgt å gå ut å dementere i media. Maktkampen i parlamentet og innad i både koalisjonsregjeringen og LTTE er den direkte årsaken til krisen i fredsprosessen, men understrømmen av rykter og anklager mot hverandre og mekleren er uten tvil en av de store truslene mot varig fred og forsoning på Sri Lanka. Ola Tveitereid Westengen er deltager i fredskorpsprogrammet til Utviklingsfondet