Hun møter ikke blikket mitt. Tygger bare frenetisk på denne ubehjelpelige tyggegummien, som etter alle solemerker må ha mistet smaken alt for en god stund siden, og nå bare tjener som alibi. Jeg kan levende se for meg avhøret, hvis hun skulle komme i skade for å bli tauet inn for å ha befunnet seg på offentlig sted over utilbørlig lang tid uten synderlig grunn. For sånt gjør jo folk nervøse. En mann på slottstrappen. Hva er det han er ute etter? Dag ut og dag inn sitter han der. Det er ikke rart folk blir nervøse. |Og denne unnselige jenta ved fontenen foran Nationaltheatret stasjon. Det kan kanskje se ut som om hun venter på noen. Men nå har hun faktisk stått her i, ja, vi sier det like ut, utilbørlig lang tid. Og hvor mange har kommet? Ikke så mye som en eneste en. Hva er det hun pønsker på? Hvorfor bare står hun der? Kort sagt, hva er det hun vil oss? Men hun har ingenting å frykte. Svaret, det har hun på tunga. Hva hun vil oss? Hun vil da ikke oss noe. Er dere innbilske, eller? Sånn kunne hun svare. På sitt ungdommelige, ikke rent lite obsternasige vis. Og så. Så hadde hun kanskje himlet med øynene. Så dere kanskje ikke tyggegummien? Så dere kanskje ikke tygginga? Jeg tygga. Det var det jeg gjorde ved fontenen foran Nationaltheatret stasjon. Og er det forbudt også nå, kanskje? Dere får unnskylde meg hvis det er noe jeg ikke har fått med meg, altså, kunne hun si, til de mer og mer fåmælte konstablene, jeg har hørt om røykeloven, men noen lov om tygging på offentlig sted har jeg ennå ikke hørt om, den har i så fall gått meg hus forbi, men hvis det nå altså forholder seg sånn at en ny lov, en tyggelov, har trått i kraft siden sist jeg var ute av pikerommet, uten at det har kommet meg for øre – så unnskyld meg, altså, unnskyld meg.