Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Vegringa mot nostalgi

Erling Indreeide

I Klassekampen 9. november etterlyser filosofen Arne Johan Vetlesen ein analyse av samfunnsmessige konsekvensar av rådande nostalgivegringa. Eit framlegg til slik analyse ligg allereie føre. Det er mi bok «Utdrag frå MISTRU DEN SOM IKKJE ER NOSTALGISK! med merknader. Om det forgjorte» som kom våren 2003. Eg deler den oppfatninga at ikkje minst folk som kallar seg progressive har hatt ei politisk uheldig innstilling til nostalgi. Eitt poeng er at det trengst erfaringsgrunnlag for å kunne lengte og ha planar, søkje alternativ til det som er, eller som eg litt sleivete og polemisk har uttrykt meg i ein annan samanheng: «Var det så mykje betre før? Det er somme som tvilar på det. Naturlegvis var det betre før. Kva skulle ein elles ha å sjå fram til, om ein ikkje hadde røynsle for at verda kan vere betre enn ho er? Var det ikkje betre før, måtte livet vere utan mål og meining, og hug og minne vere uråd» (Syn og segn, 4,1994). Det er ein påfallande tendens til å vilje definere og retthaversk avgjere kva som er dei korrekte menneskelege lengslene, og framstille folk med andre lengsler som hjelpetrengande, og det pågår ein slags kampanje mot feilaktige lengsler, kalla nostalgi. Avnostalgifiseringa av samfunnet har ein aura av hygiene og desinfisering, så folk kan verte psykisk sunne og sterke nok til å erkjenne realitetane, ikkje vere kranke og forblinda. Denne eugenikken vert eit litt underleg prosjekt når ein innser at nostalgi er eit anna namn på kjærleik. Men når Vetlesen framstiller nostalgi som historiekunnskap, som kritikk, som ein ståstad for kritisk perspektiv på notida, så held han seg innan ein tenkjemåte som eg vil karakterisere som teknologiutopisk. I teknologiutopisk tenkjemåte vert poesien fornekta og samfunnet forstått som semantikk. Innan denne tenkinga vert lengslene sortert inn under teknologien, slik at dei kan rangerast som meir eller mindre framskridne eller tilbakeliggjande, korrekte eller feilaktige.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Krigskabinett

Bjørgulv Braanen

«In Dr. Rice, the world will see the strength, the grace and the decency of our country». Med disse ordene forkynte president Georg W. Bush at Condoleezza Rice var utnevnt til ny amerikansk utenriksminister etter Colin Powell. Hun er den første afro-amerikanske kvinne som bekler dette embetet. Etter valget i USA var en rekke kommentatorer her hjemme raskt ute med å lufte sine forhåpninger om at president George W. Bush ville skifte kurs i sin andre periode som president. Fra å ha vært en aggressiv amerikansk kristenkonservativ hauk med titusener av irakiske liv på samvittigheten, skulle han etter disse prognosene forvandles til en kompromissøkende politiker med respekt for folkeretten og FN-systemet. Det var selvfølgelig ønsketenkning. I motsetning til Colin Powell – som nøt bred tillit inntil hans løgnaktige tale i FNs sikkerhetsråd – har Condoleezza Rice utelukkende Bush-dynastiet å takke for sin kometaktige karriere. Ved å utnevne Rice kvitter George W. Bush seg derfor med alle tegn til friksjon og opposisjon innad regjeringen. Det kan se ut som et skjebnesvangert grep for å klargjøre scenen for nye krigseventyr. Menneskene som nå innehar toppstillingene i den amerikanske administrasjonen – president George W. Bush, visepresident Dick Cheney, forsvarsminister Donald Rumsfeld og utenriksminister Condoleezza Rice – framstår som en skrekkinngytende kvartett, som ikke viker tilbake for noe – heller ikke åpenbare løgner – for å nå sine ambisiøse mål. Forsvarsminister Donald Rumsfeld har stått sentralt i Project for the New American Century, som har utformet den aggressive militære strategien som utgjør fundamentet for den amerikanske utenrikspolitikken, mens visepresidentembetet er besatt av den brutale og Rasputin-lignende høyreideologen, Dick Cheney. Med Condoleezza Rice – tidligere direktør i oljeselskapet Chevron (som takket henne for innsatsen med å oppkalle en oljetanker etter henne) ? sentralt plassert i teamet vil også båndene til den mektige oljeindustrien bli ytterlige styrket. USA har nå fått et rent krigskabinett som landets høyeste ledelse. Det kan bli illevarslende for oss alle.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Bombefly

Gatas Parlament

Så sender de noen bombefly mot fattigere land/ Fordi de er ikke lydige nok for amerikanerne,/ Så kaller de det hele for demokrati,/ Så du kan si vi lever i en spennende tid./Hvor lenge blir det til neste gang den neste krigen starter?/ De sender bomber og granater som etterlater digre krater i andre stater./ Hva tror du er årsaken til at hat gror?/ En irakisk diktator eller rett og slett nye Nato?/ Det er olje i midtøsten, så de tar og raner det./Sender pedagogiske raketter og sprenger barn i barnehagene./ Hva faen er bra med det? I neste uke skal de ta iranerne./ Det blir en vane med mord, for å sikre tilgang til oljekranene./ Så vil de ha med noen norske soldater på de planene./ Og Kjell Magne Bondevik suger pikken til amerikanerne./ Imperialisme, krig mot terror, eller hva faen de kaller det/Charles Manson, gå og legg deg, Bush kommer de neste dagene./I sjukehuskorridorene kan de treffe en tiøring./ Det er derfor de kaller det kirurgisk krigføring./ De sprenger opp fattigdom fordi de hater onder./ Bomber universiteter med smarte bomber./ Så sender de noen bombefly mot fattigere land/ Fordi de er ikke lydige nok for amerikanerne,/ Så kaller de det hele for demokrati,/ Så du kan si vi lever i en spennende tid./De sier de baserer krigen på krigens folkerett./ Det er det resten av verden ikke klarer å tolke rett./ Voldta rettferdighet, voldta menneskerettigheter,/ Etterretning leter etter fetterne til Saddam Hussein./ Etter dette heter det ikke krig lenger./ Det heter militære operasjoner som stopper nasjoner fra det de trenger./ Hvite engler på korstog, ikke en drit teller, men forsvaret/ fra oss tar dem på torsdag, etter forslag fra Bush far./ Bombefly har den egenskapen at den negerapen/ i den andre enden av kikkertsiktet ikke får prege drapsmannen./ I VG dagen etter kan du se bin Laden og lederne av den/ frie verdens meget behagelige glede av det./ Så vil de ha folk på gata til å slutte å hate dyret/ved å påstå at de skal innføre et demokratisk styre./ Det er ikke sånn at USA liker å myrde,/ langt i fra, det er den hvite manns byrde!/Klassekampen trykker et utvalg av tekstene til rap-gruppa Gatas Parlament.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn