Ingvar Ambjørnsen: «Innocentia Park»roman Cappelen 2004Du får raskt følelsen av noe uavvendelig når du begynner å lese Ingvar Ambjørnsens nye roman, «Innocentia Park». Men mot hva? Denne romanen er umiskjennelig ambjørnsensk, men likevel annerledes. Av det jeg har lest av ham, er dette det beste. Det er en svært litterær roman (som ikke prøver å være det). Den siste tiden har flere norske forfattere gitt seg teoriene i vold, prøvd å utforske litterariteten, det særskilte ved romanen, det særskilte som gir kvalitet til en tekst. Det finnes teknikker og metoder som virker bedre enn andre; det finnes indre lover, strukturer og måter å skrive på som skaper høy kvalitet. «Innocentia Park» gir leseren en fornemmelse av å være i kontakt med noe hun ikke har tenkt eller kjent før. Dette skjer når den virkeligheten og det menneskelige som blir beskrevet blir gjenkjennbart for leseren som noe direkte sant – uten at leserens refleksjon rekker å reagere. Da er vi borti romanen.I Norge er det slik at bøker blir påstått å nærme seg stor litteratur, av en litterær offentlighet, hvis de er lange og henviser til noe tungt, noe gammelt, noe den samme offentligheten oppfatter som litterært. I «Innocentia Park» heter hovedpersonen Thomas og hans sønn Bernhard. Slik sett kunne jeg ønske at hovedpersonen ikke het Thomas og sønnen Bernhard (det henspeiles altså til forfatteren Thomas Bernhard, og til at dette skal gi noe mer, eller styre lesningen, eller kanskje det er en hyllest, eller en kommentar). For dette er noe av det mest selvstendige og troverdige og interessante jeg har lest på lenge. Jeg liker best at romanen er samfunnsmessig orientert. Den omhandler eksistensens problem i et pengesamfunn som løper fortere og fortere mot noe som blir tommere og tommere, og bare kan erstattes av flere kjøp. (Jeg shopper, altså er jeg.) Hovedpersonen, Thomas Mader, har vært gjennom alt dette, funnet mening til livet sitt gjennom å kjøpe eiendommer til han ble styrtrik. Nå går han motsatt vei; selger unna rubbel og bit. Men prosjektet er det samme: Hva er det som gir mening for meg? Det er midt i dette vi møter ham – en eiendomsmagnat med dårlig rygg, hang til rask gange og storslåtte utsikter fra store høyder. Han beretter sin historie (det han velger å fortelle av den), om seg selv, sin kone, sin sønn, noen ansatte, noen naboer og noen nødvendige andre. Jeg vil si litt mer om det samfunnsmessige perspektivet, og kommer i hug Bret Easton Ellis, som blant annet har skrevet «Informantene» og «American Psycho». Om disse bøkene var sivilisasjonskritikk eller bare nasjonskritikk får være det samme. Men de var svært interessante og svært gode fordi de var språklig tilpasset et blikk, en måte å tolke verden på som de var alene om i sin tid. «Innocentia Park» gjør noe av det samme. Den fanger tidsånden, trettheten. Den sier noe om livets vilkår i en europeisk storby under kapitalismen slik den er nå. Og den sier noe om den rike i rotte- og klatreracet; viser oss en Thomas Mader som har innsett at det ikke er mye å hente der oppe. Han er på vei ned igjen, og møter nødvendigvis flere enn seg selv på denne valgte nedturen, som for han er et svært bevisst forsøk på å gjenfinne mening i livet.