Karl-Fredrik Tangen, mannen som mener venstresida må bruke minst 90 prosent av kreftene på å granske egen sosial bakgrunn, er nevnt med et sitat i vår bok «Tredje venstre – for en radikal individualisme». Dette feiret Tangen med tre sider innlegg i Klassekampen 23. oktober. Essensen i resonnementet er at alle som kommer fra lavere lag, men kanskje har fått litt utdanning og dermed tilhold i middelklassen (selv har vi tolv vekttall på deling), bør være så takknemlige over egne privilegier («Dere er ikke verdens lidende», som Tangen skriver) at de for evig og alltid overlater kritikk av reklamebransjen og det kapitalistiske systemet for øvrig til de som virkelig lider, til arbeiderklassen. Som straff for vårt brudd på loven om middelklassens ydmykhet (klassens motto er som kjent «Vi skal ikke klage»), irettesetter reklamebransjens Tangen undertegnede med å fastslå at vårt standpunkt «er ikke mer reflektert enn en godseiers når han føler han tar ansvar for leilendingene sine». Dette ligner selvsagt på kritikken av «venstreintellektuelle» som man hvilken som helst onsdag kan få høre fra Silvio Berlusconi, Rupert Murdoch eller George W. Bush. Men i Tangens tilfelle ligger noe annet til grunn enn hos den høyrevridde pengeeliten. Tangen skriver sine desperado-resonnementer fordi han etter en oppvekst i nærkontakt med arbeidergutten Dag-Roger og dennes brusmaskin, via et kort opphold på Blindern, ga seg selv hen til en reklamebransje som kun er til for å gjøre de rike rikere ved å dra mer spenn ut av Dag-Roger. Samtidig drypper det på Tangen: «Vi vil løfte forbrukerforståelsen i norsk næringsliv og løfte våre egne bankkonti samtidig», uttalte han til Propaganda 10. oktober. Som lærersønn med kontakt til det lavkirkelige vet han at man plikter å hjelpe andre. Som oppvakt avisleser vet han at det er mye for venstresida å ta tak i. Men Tangen er ikke politisk aktiv. Han har nok med markedsføring. Så når Tangen tenker på de undertrykte, føler han litt dårlig samvittighet. Karl-Fredrik Tangens medisin mot ubehaget er å rope ut, så høyt han kan: «Det er mulig jeg ikke har noen samfunnsmoral, men det er det FAEN meg ingen andre som har heller!». Vi hører deg, Tangen. Men det hjelper ikke. Så kan du ikke prøve en annen medisin neste gang? Gi litt ekstra til tv-aksjonen, for eksempel.