Arafat var født i 1929. Noen hevder at det skjedde i Kairo. Selv sa han at han var født i Jerusalem. Det som det imidlertid ikke er noen tvil om, er at han ble selve symbolet på Palestina. Og det var i seg selv en stor seier. For etter det som for palestinerne ble den store katastrofen i 1948, var mange av dem blitt flyktninger. Sionistiske terrororganisasjoner drev dem i utlendighet. Men som leder av PLO fikk Arafat de palestinske flyktningene i leirene i Libanon, Syria og Jordan til å føle seg som et folk sammen med sine søstre og brødre i okkupert Palestina. Dette ble av Vesten sett på som hans store forbrytelse. Dette og det forhold at han nektet å godta at folket hans skulle ofres, blant annet som en følge av at Storbritannia hadde øvd påtrykk for å få en sionistisk koloni opprettet i det arabiske kjerneområdet. Allerede i 1946 ble Arafat en nøkkelfigur i en operasjon som gikk ut på å smugle våpen fra Egypt til Palestina. Mange palestinere hadde allerede da innsett at de ble nødt til å slåss dersom de ikke skulle miste deler av, for ikke å si hele, hjemlandet. Ti år senere ledet Arafat politiske diskusjoner blant palestinere i Kairo. Samarbeidet med Abu Jihad startet, og sammen med tre andre opprettet de den første av Fatahs hemmelige undergrunnsceller i Kuwait høsten 1957. Helt fra starten av var nemlig Arafat klar over at det måtte finnes en uavhengig palestinsk frigjøringsbevegelse. Han innså at dersom de gjorde seg avhengige av at andre skulle ta avgjørelsene for dem, ville de aldri få igjen noe av den tapte jorden og de tapte rettighetene.