Den beste og mest betydningsfulle boka om amerikansk hiphop, heter «Hip-hop America». Den er skrevet av Nelson George og er på 212 sider. Øyvind Holen har skrevet bok om hiphop-Norge. Den heter «Hiphop-hoder – fra Beat Street til bygde-rap» og er på 333 sider. Boka har fått god mottakelse i dagspressen og er blitt karakterisert som «pionerarbeid», «engasjerende», «grundig og lærerik», en bok der man «kommer under huden på norsk hiphop». Dette kan ikke få stå uimotsagt. «Hiphop-hoder» bærer preg av liten eller ingen sjangerbevissthet, mangelfulle analyser og et skrikende fravær av redaktørarbeid. Forfatterstemmen er utydelig og drukner i et hav av detaljer som får både leseren og Holen til å miste retningssansen. Dette er synd fordi Holen i virkeligheten er en velartikulert, kyndig og kritisk musikkskribent. I «Hiphop-hoder» er denne mannen ugjenkjennelig. «Hiphop-hoder» begynner med en «historietime om kulturens røtter». Holen beveger seg hurtig fra det som i boka kalles Bronx, som vi går ut ifra er the Bronx, på 1970-tallet, til hiphopens globale gjennombrudd på 1990-tallet. Dette gir et godt utgangspunkt for å forstå norsk hiphop som glokalt fenomen, slik sjangeren har utviklet seg fra Beat Street til bygde-rap. De kulturelle linjene adjunkt Holen trekker opp i «historietimen» sin, er imidlertid både lange og tynne. Ifølge Holen kan for eksempel «røttene til graffiti og rap spores tilbake til helleristninger og afrikansk fortellerkunst, mens breaking har røtter i kampsport og en rekke forskjellige akrobatiske danser».Nå kan man vel egentlig si at skriftspråket i seg selv kan spores tilbake til helleristninger, og fortellerkunsten og talespråket til Afrika hvor det moderne mennesket tross alt «ble født». Men man blir ikke klokere på graffiti og rap ved å si at uttrykkene har røtter i det skrevne ord og det muntlige språk. Om det er Thor Heyerdahl eller steinalderkostymene til Wu-Tang Clan Holen har latt seg forlede av, må gudene vite. At Holen velger å fokusere på Afrika og huleboere i stedet for sosiale, kulturelle, historiske, politiske og etniske forhold i New York, gir imidlertid et frampek mot to gjennomgående tendenser i boka: hans mytebegjærlige fremstilling av norske hiphopere – som villmenn og farlige outsidere som lever på siden av samfunnet og nekter og tilpasse seg sivilisasjonen