Den Nationale Scene i Bergen:«Putemannen»Av: Martin Mc DonaghInstruktør: Yngve SundvorScenografi: Arne NøstMed: Petter Width Kristiansen, Jan Martin Johnsen, Sverre Røssummoen, Jon Bleiklie DevikOm overværelsen av «Putemannen» skal få konsekvenser, burde denne anmeldelsen begynne med påstanden: I dette stykket møter vi en uskyldig forfatter og hans tilbakestående bror, som forhøres av en ond og en god politimann. Deretter måtte det neste spørsmålet, for å ty til stykkets egen retorikk, være: Hvordan kan vi (dere) vite at det er sant? Jeg kunne, med like sterke belegg i teksten, begynt slik: Vi møter en utspekulert kunstner og hans empatiløse morderbror, som pines av to følelsesmessig forkrøplede politimenn. Eller: En kunstner sensureres av statsmakten. Eller: Her vises de motstridende forutsetningene for skapelse, som både kunstneren, hans verk og hans ettermæle kan gå til grunne i eller oppstå fra. Alt dette ville være «sant». Men spørsmålet om «sannhet» er samtidig stykkets mest diskuterte. Hva er for eksempel «sannest» av kunsten og virkeligheten, og er det i det hele tatt et hensiktsmessig begrep? Noe av det viktigste stykket gjør, er å svare nei på det siste spørsmålet. Å sammenligne kunsten og virkeligheten på grunnlag av sannhetsbegrepet blir som å si at en idé og et epileptisk anfall er det samme fordi begge oppstår i hodet. Det stykket – og forestillingen – gjør, er snarere å problematisere forestillingen vi har om forestillingen, om verket, om kunstuttrykket.