Monika Fagerholm«Diva»Omsett av Kyrre Haugen BakkeRomanPax Forlag 2004Romanen «Diva» er finlandssvenske Monika Fagerholm si fjerde utgjeving. Den kom først ut i 1998, vart nominert til Nordisk Råds Litteraturpris og er no omsett til norsk. Tittelen er namnet den tretten-, snart fjortenårige hovudpersonen har tatt og gjort til sitt, etter å ha blitt negativt kalla det av ei anna jente. For Diva veit å ta det som finst og bruke det på den måten som passar best for henne sjølv. I den alderen der dei fleste vaklar usikkert mellom barneverda og vaksenverda, vel ho å løyse det heile ved å skape sitt heilt eige univers. Prologane og dei fem kapitla i boka inneheld tekstar av ulik lengd, alle med same sjølvsikre, tilbakelent intense heltinne – «hun ingen trodde fantes» (s 11). I ein av dei første tekstane har Diva ei dagbok som ho skriv løgnhistorier i, for så å gøyme den på lett synlege stader i huset slik at dei eldre brørne Storebjørn og Mellombjørn finn den, les og vert sjokkerte. Dette freidig innrømte lureriet gjev lesaren god grunn til å vere mistenksam til alle opplysningar Diva sidan gjev. Merkeleg nok kjenst det ikkje som ein motsetnad at same mistenksame lesar samstundes trur fullt og heilt på Diva når ho hevdar at alt ho fortel er sant. Slik er det med denne boka. Hovudpersonen er både ein gjenkjenneleg trettenåring og ein svært uvanleg ungdom som er barnsleg, men også påfallande reflektert. Ho og kjærasten lovar kvarandre til dømes «a) ikke å bli journalister når vi blir voksne, b) ikke å leve livene våre som en sitatsamling med vekt på korrekt gjengivelse av sitatene og den som har funnet på sitatet, for vi skal ikke sitere livet, vi skal leve det» (s 26). Fortellinga av og om henne er fragmentarisk og prega av oppattaking, den går i sirklar, og det er ikkje berre lett å henge med i svingane. Alt er fortalt i notid, men same del av det kronologiske innhaldet kan verte fortalt på lik eller ulik måte i fleire tekstar, og ein referanse kan godt vise til noko ein først får lese om seinare. Ein får inntrykk av at all tid finst samstundes i fortellinga. Og sjølv om ein rett nok får danna seg eit gradvis meir heilskapleg bilete av hendingane – for ein stakkar strevar sjølvsagt etter å skjønne korleis ting eigentleg heng saman – kan ein likevel aldri vere sikker på at ein har fått sjå heile biletet. Men ein kan, kanskje, vere sikker på at det heile biletet ikkje finst. Suverene Diva lagar eit nytt språk til verda si. Språk finst allereie, det kjem ho ikkje utanom, men når ho snakkar med andre sine røyster gjer ho det medvite. Ho hermar og siterer, vrir, vender og legg fleire lag til orda ho lånar slik at ho likevel får sagt noko nytt. Det minner om ungdommens trong til å distansere seg og sette alt i hermeteikn, men prosjektet her er meir gjennomtenkt og gjennomført. Ein del tekst er heilt klårt henta annanstads frå og sett inn i Diva-kontekst, både frå songar, bøker, film og ikkje minst frå «The Encyclopedia of Super Heroes», ettersom superheltinna Phoenix-Marvel Girl er ei som Diva har mykje til felles med. Innanfor romanen vert sitateffekten forsterka mellom anna ved repetisjon av faste formuleringar i stadig nye samanhengar og hyppige uthevingar med feit skrift, slik at ein etter kvart får kjensla av at alt ein les siterer noko anna. Det er ein alvorleg leik, men også svært morosam! Synsvinkelen synest å skifte mellom Diva sjølv og ein allvitande fortellar, og vi vert på den måten godt kjent med fleire av folka i romanen. Persongalleriet er på ein måte som forventa rundt ei tretten år gammal jente som bur i blokk i tettstad: Familie, vener, uvener, hund, kjærast og lærarar. Men alle er det noko særskilt ved, sjølv hunden, som har ein livstrugande sjukdom og knapt kan gå. Særleg interessant er den eldre nabojenta Kari, som slutta å snakke og har måtta lære det på nytt, og som no talar unaturleg feilfritt i gjentekne, tillærte formuleringar. Men det kjem ho jo ingen veg med, ho sit fast på eit rom fullt av dokker. I hennar Rapunsel-hår klatrar stadens gutar opp på jenterommet, før mora tek jenta med til frisør og får henne barbert. Til slutt, noko som her vil seie fleire gonger i løpet av boka, set Kari fyr på seg sjølv i ein telefonkiosk. Men ho gjenoppstår ikkje frå oska. Kari kan sjåast som ei alternativ Diva, og det veit nok Diva; ein kan tenke seg at den angsten som kjem nesten til syne i aller siste linje: «Men – angst? Hvilken angst?» (s 441) er hennar fortrengte redsle for å verte ei Kari, ei som siterer for riktig og dermed ikkje maktar å skape seg sjølv utanfor det etablerte og kjende – til dømes utanfor gruppa av oppkopierte kyssogklemfuglar, som er det Dei Typiske Jentene heiter her. Skildringane av sistnemnde er elles mellom dei humoristiske høgdepunkta, som når Diva definerer dei for eksempel slik: «Kyssogklemfuglen er en sjel kledd i bukser der det på den venstre skinka, over en femtakket stjerne som er sydd inn i tøyet, står 'Puss och Kram'. Sjelen er et hjerteformet hulrom inni jentungen, veggene i hulrommet er innvortes dyprøde og slaskete, og på disse veggene står det skrevet bevingede ord.