Spørsmålet mitt er: Har digital musikk på cd-plater med tilnærmet perfekt lyd og produksjon spilt gjennom et anlegg til 23.000 mer verdi enn skurret og dårlig produsert musikk på slitte lp-plater spilt gjennom en gammel mono-radio? Jeg har mine nærmere tusen lp-plater. Noen har jeg fortsatt rett under platespilleren i stua, resten er stuet bort på loftet. De siste tjue årene har jeg knapt spilt dem. Mest fordi det er tungvint å pakke dem ut av omslaget, legge dem på platespilleren, ta vekk støvet og snu dem etter et kvarter. Musikken er blandet med masse knitring, skurring og hakk. Urein musikk, tenker jeg. Jeg vil høre rein musikk og vrir knappen på forsterkeren til cd-spilleren. Men. Noen ganger skurrer det i bevisstheten når jeg hører på den digitale musikken. Det er noe som mangler. Det er ingen knitring i bakgrunnen. Det er ingen hakk som får meg til å huske episodene da hakket ble laget – da min kompis skulle ta av plata og var for full til å løfte pickupen, eller for den saks skyld; den svære kaffeflekken på omslaget som kom da jeg velta koppen. Opprivende hendelser som skapte like store hakk i sjela som på plata. Men samtidig; knitringen, hakkene og flekkene på omslagene ga platene og musikken en ekstra dimensjon; sporene og minnene fra mitt eget liv ble uløselig knyttet til musikken. Selvsagt kan jeg gjenskape minner og epoker fra livet mitt når jeg hører på digital musikk. Men ikke helt. Knitringen, hakkene og flekkene sier at dette handler om musikk som har vært spilt utallige ganger. Levd musikk fra levd liv. Den digitale musikken høres like ny og uspilt hver eneste gang. Det blir aldri knitring, hakk og flekker på cd-platene. Mangler den digitale musikken «sjel»? Er den for perfekt? Jeg mener ikke at vi skal kaste alle cd-platene og plukke fram platespilleren og lp-ene og singlene, men jeg har en følelse av at vi er blitt lurt en eller annen plass i den tekniske utviklinga. Strevet etter bedre lyd har gjort at vi har blitt mer opptatt av de tekniske dataene som formidler musikken enn selve musikken. Da jeg fikk min første lønning kjøpte jeg en Huldra 9, en Garrard platespiller og litt større høytalere enn nødvendig. Når jeg spilte «Saucerful of secrets» med Pink Floyd var jeg i universet. Når Jimi Hendrix skrudde sin forsterker opp og spjæret høytalerne sine, hendte det samme med mine. Når Van Morrison besøkte Madame George var jeg der jeg også. Det var ingen grenser mellom musikken og meg. Vi var i samme virkelighet.