Jeg har vært på kino og sett Halle Berry forvandle seg. Hun gikk fra å være en vanlig forsagt jente til en eventyrlig kattekvinne. Fra en kjedelig kontorrotte i vide kjortler til et sexy dyr med skinn-pushup, lærpisk og diamntklør – og lite annet. «Ho e jo fin», som faren min sier. Joda. Men bortsett fra Halle Berry er det lite fint med denne filmen. Den sedvanlige filosofien om det kjedelige hverdagsmennesket med ni-til-fire-jobb som må sprenge seg fri og bli et kunstnerisk og enestående individ, er jo irriterende nok. Enda verre er det med det påklistrede feministiske budskapet. Skurken i Catwoman er nemlig et stort, slemt kosmetikkfirma som har klart å komme opp med en anti-rynke-krem som faktisk funker. Problemet er at kremen er livsfarlig, men det gir slemming-kapitalistene faen i. De vil bare tjene mest mulig penger på kvinners usikkerhet og angst for å bli gamle og utstøtte. Det er her vår heltinne i katteører må gripe inn og redde all verdens lettlurte kvinner. Høres ut som noe Margreth Olin kunne lagd, sier du? Sikkert. Hvis det ikke hadde vært for at filmen er en eneste gigantisk selvmotsigelse.