I august jobbet jeg med å lage en reportasje om hvordan flyktninger takler sin hverdag. Med kamera, skriveblokk og penn i sekken, dro jeg til Det palestinske sykehuset i Kairo. Sykehuset er tilknyttet den palestinske Røde Halvmåne, og tar imot pasienter som ikke kan få behandling i de okkuperte områdene. En rundtur gjennom sykehusets nymalte korridorer i hvitt og lyseblått, endte opp i et rom med to kvinner. Fatima Abou Tabaq (54) fra Gabalia, nord på Gazastripen, hadde kommet hit for behandling av ryggen. Datteren Iitimad (25) var hennes reisefølge. Reisen hadde vært lang og full av usikkerhet. To ganger tidligere hadde Fatima og datteren forsøkt å komme seg til Egypt. Begge gangene hadde de måttet snu ved den israelske sperringen ved bosettingen Natsarin. De som hadde krefter til det, hadde forsøkt å snike seg forbi sperringen ved å gå noen kilometer langs Middelhavets sandmyke strendene. Oppe på berget stod imidlertid israelske soldater og holdt utkikk og skuddene haglet ned over reisende som forsøkte å følge andre veier enn de som var tillatt. Fatima selv hadde hverken orket eller tort å ta den turen, så hun hadde støttet seg til datteren og vendt hjem. Tredje gangen hadde hun sluppet gjennom sperringen. Fatima satt på sykesengen med beina dinglende ned. Jeg husker godt at hun hadde hatt på seg en utslitt svart kjole og et like utbrukt skjerf rundt hodet. Begge plaggene hadde nok vært kvinnens trofaste følgesvenner. Fatimas mann var arbeidsledig, i likhet med de fleste palestinerne i de okkuperte områdene, og familien levde på månedlige sosiale stønader, som aldri holdt halve måneden en gang. Vanskeligst for henne var det likevel å vinke barna av sted hver morgen, og aldri vite om hun fikk se dem igjen. Fatima så meg rett inn i øynene med en styrke som satte meg ut i noen sekunder og sa: – I den ene timen deltar vi i en begravelse, i den neste danser og synger vi i et bryllup. Døden er en del av livet, den tar aldri fra oss motet.