Jeg sto med røret i hånda og skjønte at en epoke var over. Lappen fikk jeg i august, den hadde altså hengt på kjøleskapet i flere måneder. Lilla papir, midtstilt skrift. Invitasjon til tiårsjubileum for avgangsklassen 3M ved musikklinja på Langhaugen skole i Bergen. Jeg hadde akkurat snakket med hun som arrangerte festen, en gammel kjæreste av meg som fremdeles bor i byen. Hun hadde ikke skrevet «No e de ti år siden vi va rrrrrusssssss» på lappen, men nå var det akurat slik det hørtes ut inni hodet mitt. Lang skarre-r som begynner bak i halsen. Klingende bergensk, som det heter. Problemet er at bergensdialekten ikke er like klingende når den kommer ut av min egen munn. Jeg har aldri utmerket meg med «gåmann», «kjik», «smau» og andre språklige blomster, men i løpet av de seks årene jeg har bodd i Bergen har selv det mest basale kjennetegnet på målet mellom de syv fjell – det totale fravær av hunkjønnsord og -endinger – trillet av tungen og falt dødt til bakken. Jeg sier jenta, klokka og avisa uten å tenke over det. Dessuten har jeg lagt meg til et tonefall i enkelte setninger som i beste fall er meget tvilsomt, som «Hei, jeg har ikke stått opp enda», med trykk på stått og en liten krøll oppover på opp. Som blir helt feil. For det heter «stått opp», der opp slett ikke går opp, men ned. Og det har blitt «henne» i stedet for «hon» i tredje person hunkjønn objektsform. Med andre ord et forfall. Og nå var forfallet blitt totalt. Eks-kjæresten, festarrangøren, hun jeg snakket med, sa tidligere både «jeg» og «hun» og «kossen» i stedet for «kordan» (med trykk på -dan»), men nå slo hun meg ned i støvlene, med sitt «ka drivar du med, då, for tiden, du?». Snart er det jubileum og oppgjørets time kommer. Men hva skal jeg gjøre? Øve? Holde kjeft og stå i en krok? Det kommer aldri til å gå. Det er bare å vente på at Jan Eggum skriver en sang om meg.