En gang på femtenhundretallet vedtok norske makthavere at hele folket skulle bytte ut Pavens tanker med Martin Luthers. Beslutningen om trosskiftet falt ikke i god jord hos en godslig jærbuprest og vatekaniker. «Eg liga det best,» sa han om grunnsetningene fra Roma og «så tog han te å dreba folk.» At vår mann gjorde kål på sine medmennesker, gjør at vi via et åndssløvt ordspill vandrer på lettvinthetens veier til dagens rett. Ni av ti nordkvinner og menn elsker å jafse i seg fårikål, og ti av ti elsker å opplyse sine medborgere om at gryteinnholdet når sitt årlige høydepunkt ved tredje dags oppkok. En ubrytelig høstskikk og det første varselet om vinterens komme. Det andre er svenskenes tildeling av nobelprisen i litteratur til et forholdsvis ukjent menneske. Antallet nordmenn som har hørt vedkommendes navn kan i år – som alle år – telles på en krigsskadet hånd. Fårikål! På sekstitallet sto NRK-radio fremdeles for en nådeløs, oppsøkende og gravende journalistikk. I den ånd sendte de en ung østlending på hue inn i Jærens heier. Omsorgsfullt hadde ledelsen på Marienlyst utstyrt ynglingen med båndopptager, varme klær, nisteskreppe samt de livsvesentlige spørsmålene. Han gikk langt, og lenger enn langt, før han traff den første jærbuen.