Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Kulturradikalismens svanesang

«Idet jeg begynner dette foredrag, føler jeg behov for å anmode om overbærenhet. Det er første gang jeg taler fra dette sted, og jeg medbringer alle uerfarenhetens mangler – mine evner og mine kunnskaper er begge like ufullkomne. Men mye av hva som av denne grunn kan virke støtende, vil, tenker jeg, bli rettet ved tid og øvelse. Med hensyn til mine grunnleggende ideer, holdninger og grunnanskuelser, forlanger jeg ingen overbærenhet som helst. Det som av denne grunn måtte virke støtende vil ikke bli forandret. Jeg anser det som en plikt og en ære å hylle de prinsipper til hvilke jeg bekjenner meg, troen på den frie forsknings rett og den frie tankes endelige seier. Etter disse få ord, sagt en gang for alle, ber jeg om oppmerksomhet for det jeg har på hjertet.»Med disse ordene åpnet Georg Brandes sin forelesningsrekke om hovedstrømninger i den europeiske litteratur ved Københavns Kgl. Universitet 3. november 1871. Ordene skulle vise seg å være profetiske – hans ideer og grunnanskuelser virket støtende, og han fikk betale prisen for dem. Ved ordene om den frie forsknings rett og den frie tankes endelige seier hadde han sannsynligvis allerede tapt muligheten til det professoratet han var forespeilet og som han trodde var innen sikker rekkevidde. Han var en foregangsmann i Nordens intellektuelle liv, og han visste det. Dette var mannen som oppdaget Friedrich Nietzsche og gjorde ham kjent i Europa, hans litterære nettverk var enormt, og omfattet Gerhart Hauptmann, Rainer Maria Rilke, Hugo von Hofmannsthal, Bjørnson, Ibsen, Kielland, Lie, Garborg, Hamsun, Arthur Schnitzler, Thomas Mann, Sigmund Freud m.fl. Den hyllest han ble gjenstand for skyldtes en oppriktig beundring for hans mot og heftighet, men nok også en viss frykt fordi han var en mektig personlighet i kulturlivet, både i Norden og for øvrig i Europa – en skribent kunne fare ille ut om han kom på kant med Brandes. I januar 2004 ble Søren Krarup, kjent folketingsmedlem i Dansk Folkeparti, politianmeldt for følgende uttalelser om Georg Brandes: «På grund af sit jødiske blod var han uden pietet for og samhørighed med landets fortid.» Krarup er en kjent og omstridt figur i Dansk Folkeparti, prest av profesjon, og fører sin politikk som kulturkamp – en kulturkamp mot «kulturradikalismen». Han har blant annet nylig skrevet at: «Ingen opgave er vigtigere end at fastholde denne kulturkamp og i forlængelse heraf at gøre op med den kulturradikalisme, der i mange år, ja siden 1871, har ført udryddelseskrig imod det danske folks åndelige ballast i skikkelse af kristendom og danskhed. [...] Det danske kulturliv blev brudt op i 1871 med Georg Brandes' indledningsforelæsninger(...)»Over 130 år etter at de ble holdt første gang, evner disse forelesningene altså fremdeles å forarge, ja, mer enn det: Forelesningene og Brandes selv er blitt symboler på fenomenet kulturradikalisme, som i disse dager angripes offisielt av den danske regjering Fogh Rasmussen. Denne regjeringen har iverksatt en regulær utradering av store deler av de statlige overføringer til kulturlivet, blant annet under henvisning til at kulturlivets elite er «smaksdommere». Krarups uttalelser er således ikke et enkelttilfelle, men i tråd med en rådende stemning i dansk kulturliv og politikk. Spørsmålet om Brandes og kulturradikalismen er altså ikke bare forgangen historie, men synes å ha noe å si også for vår egen samtid.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen