19. oktober 1956 var en stor dag for den unge egyptiske nasjonen og dens leder Jamal Abdel Nasser. Da undertegnet England og Egypt en avtale om at de 80.000 engelske soldatene som var stasjonert i kanalsonen skulle trekkes ut. Egypt hadde 26. juli nasjonalisert kanalen som en reaksjon på at USA og England hadde trukket tilbake løftet om økonomisk hjelp til å bygge Aswandammen som var livsviktig for Egypts industriplaner. Ved å overta Suez-kanalen, som hadde vært på utenlandske hender siden åpninga i 1869, mente Nasser at han kunne finansiere deler av utbyggingen. Tross avtalen av 19. oktober hadde England, med fransk støtte, andre planer. I all hemmelighet kontaktet de to statene Israel som 29. oktober rykket fram mot kanalsonen. Dagen etter ga England og Frankrike et ultimatum til Egypt hvor de krevde rett til å sende inn soldater for å «trygge sine interesser». Egypt nektet, og engelsk og franske fly bombet kanalområdet før de sendte inn soldater. Etter internasjonalt press trakk de seg tilbake og FN plasserte ut soldater i Gaza for å trygge freden. Disse soldatene overvåket freden fram til sommeren 1967 da Egypt og Israel på nytt gikk til krig mot hverandre.