Arne Hjelset tar i Klassekampen 6. oktober opp en del problemstillinger knyttet til bruken av begrepet «økonomisk teori» med utgangspunkt i min kronikk fra 18. september. Mitt hovedpoeng var at så lenge venstresida operer med begrepet «økonomisk teori» som om det fantes bare én, vil man være teorietisk og ideologisk på defensiven. Man gir «økonomene», det vil si de nyklassiske økonomene, et overtak i debatten. De får definere hva som er både bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsomt. Og når man godtar nyklassikernes premisser, da følger nyliberalismen med logisk konsekvens. Matematikken sørger for det. Når venstresida ikke liker de politiske resultatene av nyklassisk teori utvikler man ulike forsvarsstrategier. Hjelseths forsvarsstrategi er å forsøke å begrense hvilke områder «økonomisk teori» bør anvendes på. Tittelen på Arne Hjelsets kronikk er da også «Økonomisk imperialisme». Han mener at problemet ikke er «økonomisk teori», det vil si nyklassisk teori som sådan, men at de er teorietiske imperialister. Han skriver at «den ulykksalige situasjon vi har i dag, hvor økonomisk teori utvilsomt fungerer som både analytisk og ideologisk legitimering av nyliberalismen, blant annet skyldes at den har gått fra å være et utgangspunkt for studiet av rene markedsrelasjoner til å være utgangspunkt for analyser av sosiale relasjoner overhodet» (AEs uthv.). Vi ser for det første at Hjelseth fortsatt bruker begrepet «økonomisk teori», som om det bare fantes én. For det andre lager han et skille mellom «rene markedsrelasjoner» og «sosiale relasjoner overhodet». Men hva i all verden er en «ren» markedsrelasjon? Salget av arbeidskraft? Men i salget av arbeidskraft er innvevd svært mange sosiale relasjoner: Kjønnsroller, holdning til solidaritet/fagforeninger, språk, etnisitet, kulturell identitet, utdanningspolitikk (fagutdanning, sertifisering), innvandringspolitikk, for bare å nevne noen faktorer som bestemmer styrkeforholdene og dermed prisene i arbeidsmarkedet. Det finnes ingen «ren» markedsrelasjon. Tilbud og etterspørsel er alltid betinget av «sosiale relasjoner» overhodet. Hvis nyklassikerne bare skulle drive med «rene» markedsrelasjoner så ville de ikke ha noe å gjøre. I marxistiske, evolusjonære eller post keynesianske økonomiske teorier er ikke den økonomiske sfæren skilt med vanntette skott fra de øvrige sosiale relasjoner, i likhet med de andre samfunnsvitenskapene. Evolusjonær og marxistisk økonomisk teori oppfører seg ikke imperalistisk overfor de andre samfunnsvitenskapene, men er nært knyttet til dem. Det som for mange samfunnsvitere framstår som en motsetning mellom fag («økonomene mot røkla») er uttrykk for metodiske motsetninger. For det første forskjellen mellom statisk likevektsteori og dynamisk teori. Dynamisk teori har begreper for historisk, politisk, teknologisk endring, statisk likevekt er et stillbilde. For det andre skillet mellom metodisk individualisme og metodisk holisme. Metodisk holisme (helhetssyn) er at mennesket ikke kan forståes utenfor historien, samfunnet, utenfor kulturelle og sosiale strukturer. Den metodiske individualismen til nyklassisk teori mener at det er mulig å forstå samfunnet ut fra det enkelte individs nyttefunksjon – og markedsrelasjoner mellom dem. Som Thatcher sa: «There is no society, only individuals». Når Hjelseth klager over «økonomisk imperialisme» så er det en defensiv og urealistisk forsvarsstrategi. For det første overlater den veldig store deler av samfunnslivet til nyklassikerne, for de fleste samfunnsproblemer har et økonomisk aspekt. For det andre er det ingen ting i nyklassisk teori som begrenser dens område. Nyklassisk teori er en samfunnsteori. Dens viktigste postulat er at mest mulig bruk av frie markeder vil gi maksimal velferd. Når Hjelseth skriver at «I Norge mente vi lenge at elektrisk kraft var et alt for fundamentalt gode til at det egnet seg for markedsmessig omsetning» overser han at høyresida og nyklassikerne aldri var en del av dette store «vi». Riktignok var kraftdistribusjonen et «naturlig monopol», men nyklassikerne mente alltid at markedet burde ta seg av produksjon og salg av kraft – og de fleste andre ting. Da sosialdemokratiets epoke ebbet ut på åttitallet innførte de markeder overalt hvor de kom til. Sosialdemokratene var og er ideologisk på defensiven. De har ingen teoretisk kritikk av nyklassisk teori. Når høyresida spør: Hvorfor ikke bruke markeder i helse og utdanning, hvis markeder er den mest effektive produksjons- og fordelingsmekanismen vi kjenner?, så blir de som regel svar skyldig. Når Hjelseth skriver at «Offentligheten må derfor vurdere hvilke goder som legitimt kan produseres på et marked», så overser han igjen at nyklassikerne ikke ser det slik. For dem er det å bruke mest mulig marked og minst mulig stat veien til lykke og velferd. Nyklassisk teori er sjølsagt ikke noen «høyrepolitisk konspirasjon». Det er kapitalismens evne til teknologisk utvikling, til å revolusjonere produktivkreftene og å gjøre oss stadig rikere som oppfattes som en bekreftelse på at teorien er riktig. Det er på dette punktet venstresida må gå til motangrep. Vi må vise at nyklassisk teori ikke er en teori om konkurranse, slik de kapitalistiske markedene virkelig fungerer. Venstresida må gjenerobre definisjonene av hva som er økonomisk samfunnsøkonomisk lønnsomt. En som har bidratt til dette er den kjente økonomen J. W Baumol. I boka «The free-market innovation machine» (2002) viser han til Marx, Engels og Schumpeter som sine teoretiske røtter. Baumol hopper deretter over hele den nyklassiske skolen – som statisk, og dermed irrelevant for det som er viktig i vår tid: å skape og fordele industrielt produsert rikdom. Kunnskapssosiologen Hjelseth har derimot ingen grunnleggende teoretiske innvendinger. Han anser nyklassisk teori som et «spennende analytisk apparat» som dessverre er blitt en gjøkunge blant samfunnsvitenskapene. Men så fort man gir nyklassikerne lillefingeren – at de skjønner seg på markedet – så tar de hele samfunnet og samfunnsvitenskapen. Anders Ekeland er økonom