Arne Borring, malerierGalleri Tonne i OsloVarer til 24 oktoberanmeldelseOmkring tiden for stipendieutdelingen fra statens kunstnerstipendier i vår skrev Arne Borring en kronikk som ble trykket i Dagbladet. Etter tolv år med kontinuerlig søking var han lei av å verken bli tilgodesett med stipend eller deltakelse på høstutstillingen. «Årsaken er at jeg maler håndverksbaserte malerier», skrev Borring. «Denne typen malerier regnes ikke som kunst i dag. Om jeg hadde onanert på monolitten ville det utvilsomt vært regnet som kunst». Som leser av Borrings kronikk var det lett å tenke at «bildene til han Borring er sikkert jævlig dårlige. Og så forsøker han å skylde på kunstsystemets eksklusjon». Det finnes nemlig en og annen forbitret og middelmådig figurativ kunstner i dette landet, som gråtkvalt forbanner modernismen eller postmodernismen, og sier at den har ødelagt deres liv. Så ikke med Arne Borring. Bildene hans er nemlig ikke jævlig dårlige. De er jævlig gode.