En mann lå på sykehus. Han hadde vært utsatt for en ulykke, høyst sannsynlig en bilulykke, men derom forteller min hemmelige kilde intet. Uansett, ulykken kostet ham synet – nesten. Takket være våre utmerkede helsearbeideres dyktighet og kompetanse fikk han synet tilbake etter en, selv for de nevnte fagfolk, temmelig krevende operasjon. Imidlertid kunne han ikke lenger regne med å kjøre bil. Dette fikk mannen beskjed om, på en slik måte slike beskjeder skal gis; det vil si nøkternt og saklig, men òg med forståelse for hva en reduksjon i pasientens livskvalitet og -utfoldelse innebærer. Så skulle man tro at denne evne til forståelse for andre mennesker også var kommet vår bilmann til del, iallfall til et visst minimum. Når vi fremfører våre klager, vil vi selvsagt ha et lyttende publikum, noen som kan forstå oss. Denne mannen klaget og klaget over at han ikke lenger kunne kjøre. Synet var berget. Men hadde han selv kunnet velge – slik lød faktisk klagemålet hans – så ville han heller beholdt evnen til å kjøre enn til å se. Og de som måtte høre på dette sludderet var et publikum som ikke til stede av frivillighet, men av omstendigheter som lignet hans egen. Dog verre. På samme sykerom lå nemlig flere andre pasienter som også hadde blitt operert for synet. Noen uten hell, noen med et visst hell, men ingen hadde vært så heldige som bilisten. Eller for å være presis, eks-bilisten. Synet var tross alt berget, men bilkjøringen ikke sto til å redde. Der lå hans medpasienter, mer eller mindre blinde, bundet til sengen – og til å høre på denne mannens klager. Kan ikke kjøre bil, kan ikke kjøre bil. Hvilken tragedie. Brått hadde den lykkelige bilist havnet på livets skyggeside. Så kan vi spørre: Var dette en mann som trengte bilen i sitt yrke? Nei. Bodde han slik til at han var avhengig av bil? Nei, hans medpasienter hadde for lengst fått ut av ham at både buss og t-bane var innen gangavstand, både fra jobb og hjem. Og dette var heller ingen ung mann som kanskje i sitt framtidige yrkesliv eller fram-og-tilbake-fra-barnehagen ville ha behov for denne transportløsningen. En løsning som tross at den omfatter hele samfunnskollektivet, er helt privat. En dum løsning. En løsning tilpasset homo bilitus, menneskerasen som hvis den brer seg over hele verden i samme grad som i den vestlige, raskt kan ta kål på kloden. Vår mann hadde for lengst etablert seg (ikke bare bak rattet) men òg stiftet familie, slik man gjerne omtaler menn som ikke er enslige. Som seg hør og bør kom da også kona og den voksne datteren på sykebesøk til mannen, med blomster og gratulasjoner i anledning den tross alt vellykkete operasjonen. Da de hørte all klagingen hans, ble de imidlertid ganske forferdet. Så forferdet ble de at de gikk. Tok med seg blomstene gjorde de også. Først da mannens storesøster dukket opp dagen etter, ble det slutt på klagingen. Av henne fikk mannen en betimelig reprimande og holdt siden kjeft. De av sykehuspersonalet som var vitne til tildragelsen, og som jo hadde hørt på mannens klagemål adskillige timer allerede, trakk nok på smilebåndet. Den blinde pasienten i senga vis à vis fikk seg i alle fall – unnskyld uttrykket – et lyst øyeblikk.