Det blir ingen politisk avtale med de tre kjernekrafteierne Sydkraft (som eies med 55 prosent av tyske E-On Energie og 45 prosent av norske Statkraft), Vattenfall (heleide av den svenske stat) og finske Fortum (delprivatisert, den finske staten er hovedeier) om hvordan de gjenværende elleve svenske kjernereaktorene skal kobles ut og erstattes med elektrisk kraft fra fornybare energikilder. Eierne av de svenske kjernekraftverkene har ikke vist noen påtagelig vilje til å komme fram til en løsning med den svenske stat. Sammenbruddet var derfor ventet. Det mest overraskende har vært hvor lenge på overtid forhandlingene ble dratt ut. Sannsynligvis har kjernekraftindustrien sett på forhandlingene som en mulighet til å trekke ut tida og få utsatt avviklinga lengst mulig. I Riksdagen står sosialdemokratene, Vänsterpartiet og Centern bak beslutningen om å avvikle den siste Barsebäck-reaktoren. Deres mandat ble gitt dem av folkeavstemningen for tjuefire år siden, hvor et flertall av det svenske folket ønsket å avvikle kjernekraften. Først i 1999 ble den første reaktoren stengt. I 1987 vedtok den svenske Riksdagen at to reaktorer skulle nedlegges i løpet av perioden 1993-95. I februar 1998 kom dødsdommen for det første atomkraftverket, Barsebäck 1. Eieren Sydkraft krevde å få beslutningen prøvd for domstolene og stengingen ble utsatt til 1999. En oppfyllelse av flertallets beslutning fra 1980 så mange år etterpå, setter troverdigheten av folkeavstemningsinstituttet i fare. Dessuten bidro Sydkraft til å undergrave resultatet i folkeavstemningen ved at konsernet brukte over 30 millioner kroner på opprusting av den eldste reaktoren, Oscarshamn 1, et par-tre år før Barsebäck 1 ble stengt. Økonomisk sett stod Sydkraft fram som vinneren etter stengingen av den første Barsebäck-reaktoren gjennom den tunge erstatningen som konsernet fikk presset igjennom.