Vi er skapt i Guds bilde. Først skapte Gud verden; jord, himmel og hav, planter og dyr, ? og så skapte han mennesket «i sitt bilde». Mennesket er skapende på samme måte som Gud. Vi skaper vår verden etter bildet av hvordan Gud skaper hele verden. Mens for eksempel isbjørner på Grønland er født ferdig tilpasset sine omgivelser, må mennesket på Grønland skape sin Inuitt-kultur for å overleve. De som ikke tror på Gud, men på evolusjonen, kan tenke at mennesket har et overlevelses- og skapeinstinkt. Å skape og å opprettholde sin verden er et av de sterkeste instinkter mennesket har. De fleste viktige instinkter hører sammen med en sterk følelse. Jeg tror det oppleves dypt meningsfullt for de fleste mennesker å være skapende. Det er en uklar grense mellom skaperen og det skapte. Hvem elsker vel ikke å si; dette er meg, dette har jeg laget! Det er denne følelsen som tilfredsstilles ved shopping. Gleden over å kjøpe noe fint, er en utgave av den gode følelsen av å skape noe viktig. Industrialiseringen har ført til en fremmedgjøring, ikke bare for arbeiderne på fabrikken, men også for oss som er fanget i konsumkulturen. Komfortabelt kjøper vi nå ferdigskapt alt det man før måtte lage selv; klær, mat og husgeråd. Men Gud er bare ånd. Frelsen ligger derfor i ånden, materien er i beste fall mindreverdig, og alltid potensielt meget syndig. Dette går kanskje mest utover den materielle siden av mennesket; kroppen. Motsetningen mellom ånd og materie lever stadig som en slags pietistisk snobberi innen åndsvitenskapene; det er bare arbeiderklassen, de nyrike og utlendinger som åpenlyst hengir seg til glitter og sterke sanseinntrykk. Sann skapelse er en åndelig syssel. Når det guddommelige defineres ut av materien på den måten, åpnes det samtidig for et ikke-religiøst verdensbilde. Fysikken forteller oss at den ytterste virkelighet er atomer og molekyler. Våre sanseinntrykk som smak, lukt, og hørsel finnes egentlig ikke. Det er bare illusjoner som produseres inne i hodet. Materien er meningsløs. I vitenskapsteoretisk sammenheng er dette et viktig prinsipp. Men det gjør det også umulig å stille fundamentale kvalitetskrav til materielle verdier. Dypest sett er all materie like meningsløs, og alle tilsynelatende skiller er i realiteten symbolske. Materielle verdier faller i dag mellom to stoler. Mens det kristne verdensbilde ser dem som syndige, er de i det naturvitenskapelige faktisk ikke-eksisterende. I krysningen mellom den fremmedgjorte skaperkraften, og den forvirrede materialisten er det mye penger å hente. Det er ganske enkelt bare å levere dyre og dårlige varer. Trolig var «Mammon» opprinnelig et polemisk vrengebilde av fruktbarhetsreligionen som den tidlige jødedommen bekjempet. I slike religioner er det materien; den fruktbare naturen og kroppen – som er gud. I dette verdensbilde er materielle verdier selvfølgelig verken syndige eller meningsløse. De er viktige, og det er forskjell på dem. Derfor ville det også være absurd å hevde at kroppen ikke er i stand til å gjenkjenne kvalitetsforskjeller. Evnen til å forfølge det som er godt, og forkaste det som er dårlig, er faktisk vår viktigste rettesnor når vi skaper vår verden. Helene Næss er religionshistoriker og skriver om religiøse spørsmål hver tirsdag i Klassekampen.