Etterlyser kvalitetssatsing

Magnhild Folkvord7. oktober 2004

1,4 milliardar kroner er regjeringa sitt framlegg til løyvingar til barnehagane i 2005. Regjeringa registrerer at auka barnehageutbygging og redusert foreldrebetaling fører til at fleire vil ha barnehageplass til ungane sine, og at denne effekten er større enn venta. 1. august stod om lag 23.250 barn på venteliste for barnehageplass, ifølgje rapportar frå kommunane. Regjeringa foreslår no å utsetja gjennomføringa av maksprisen på 1750 kroner per månad for å kunna styrkja utbygginga av fleire barnehageplassar.

Pensjon og spekulasjon

Peder Martin Lysestøl7. oktober 2004

Pensjonskommisjonens teori om generasjonskonflikter er tvilsom og har lite belegg i virkeligheten.

Til tross for at dagens folketrygdordning har en sterk posisjon i den norske befolkningen, har den regjeringsoppnevnte pensjonskommisjonen gått til det drastiske skrittet å foreslå betydelige omlegginger av folketrygden. Målet med omleggingen er først og fremst å organisere et billigere trygdesystem. Men hvordan skal regjeringa greie å overbevise folk om at en av de sterkeste bastionene i velferdskapitalismen må bygges ned? Er det mulig å få dette igjennom i Stortinget? Den omfangsrike utredningen, NOU 2004: 1, viser at regjeringsekspertene ikke tar lett på jobben. Deres taktikk er tosidig: For det første en svært tendensiøs og tvilsom framstilling av de framtidige problemene i norsk økonomi. For det andre lanseres ideen om at budsjettet må være i «generasjonsmessig balanse». Denne siste ideen er en av den nyklassiske økonomiske teoriens nyskapinger. Etter min mening en teoretisk konstruksjon som har lite med virkeligheten å gjøre. Det er nødvendigheten av «generasjonsmessig balanse» som krever innstramming i trygdeytelsene tilsvarende 70-90 milliarder i 2050 (s.49).

Min kropp – hvem bestemmer?

Karin Yrvin7. oktober 2004

Det bør ikke være myndighetenes oppgave å kreve at kvinner som ønsker tidlig ultralyd skal være «urolige og nervøse».

Stortinget har vedtatt en ny restriktiv lov om bio- og genteknologi. Loven innskrenker kvinners mulighet til å få tidlig ultralyd. Stortingets flertall har altså begrenset mulighetene for å få vite, ved å innskrenke mulighetene for å kunne få tidlig ultralyd. Isteden for å tilby tidlig ultralyd til de kvinnene som ønsker det, kan kvinner nå bare få tidlig ultralyd på medisinsk grunnlag, eller dersom de er «urolige». Dette på bekostning av svangerskapsomsorgen og muligheten for å planlegge forløsning og oppfølging av nyfødte barn, men også på bekostning av kvinnens rett til informasjon om sin helse. Loven om bio- og genteknologi har grunnleggende restriksjoner på forskning. Det er oppsiktsvekkende å ha et lovverk som gir en person rett til en helsetjeneste på bakgrunn av hennes uro, slik denne nye loven nå gjør. Loven reiser en rekke spørsmål: Vil det å ha vært urolig journalføres? Kan legens beslutning overprøves, og hvem skal i så fall behandle klagen? Hvor urolig må kvinnen være for å få denne helsetjenesten? Norge har gjennom den nye ultralydloven og retningslinjene fått et lovverk som diskvalifiserer kvinners fornuft og lovfester kvinner som ønsker tidlig ultralyd som «urolige og nervøse». Kvinner blir fratatt selvstendighet og integritet når de i møte med en lege skal vurderes på slike premisser. Det er ikke rettferdig mot kvinner å kreve at de skal oppvise en sinnstilstand for å få en helsetjeneste de etterspør. Realiteten er at kvinner som ber om tidlig ultralyd vet hva de ber om og hvorfor. Det er vanskelig å skrive om den nye loven uten å bli personlig. Jeg får lyst til å fortelle om min fantastiske lille nevø som ble forløst ved hastekeisersnitt, om den utrolig vakre datteren til Kathrine som er født ved hjelp av assistert befruktning, og om den lille gutten på nå tolv år som ble reddet etter planlagt nyfødtkirurgi. Det er også fristende å fortelle om de mange rundt meg som av ulike grunner ikke kan få barn, som av ulike årsaker strever med å få barn, eller som har mistet et barn. Det som er fint med de historiene jeg har hørt og kjenner, er at ny teknologi kan hjelpe de fleste av dem. Jeg vet at dersom en forsker og utvikler denne teknologien til å bli enda bedre, så kan enda flere få hjelp. Ved hjelp av ny teknologi kan kanskje neste lille vakre gutt bli født ved hjelp av planlagt keisersnitt som er mindre belastende for barn og ikke minst mor, og ikke minst blir det mindre traumatisk for det andre paret fordi de kan få svar på hva det er som gjør at de ikke kan få barn. Da kan de bearbeide sorgen og tenke på andre veier til å få egne barn. Dette er dyptgripende hendelser i de fleste menneskers liv. Utviklingen inne fødsels- og svangerskapskontrollen og innen foster- og nyfødtkirurgi har vært enorm. Det er ingen tvil om at utviklingen har bidratt til å redde liv, og gitt de svake fostrene en bedre oppfølging. Ultralyden innen svangerskapsomsorgen er et gode. Det gjør at foreldre føler seg nær det barnet som vokser i seg, og det kan gi en god trygghetsfølelse i samfunnet. Etter hvert som ultralydteknologien blir bedre og bedre, kan en også se mer på fosteret. Da kan en også finne avvik. Enkelte slike tilstander kan føre til at man vil forandre svangerskapsovervåkningen. Dette kan gjøres på forskjellige vis. Noen ganger vil en forløse før tiden fordi det er til beste for fosteret. Ved andre tilstander vil en velge å forløse med keisersnitt, og i enkelte tilstander vil en velge å forløse moren på spesielle sentre der man har topp ekspertise på å behandle det nyfødte barnet. Når man kjenner til eventuelle skader og tilstander hos fosteret før fødselen, kan man forberede en operasjon og med dette redusere risikoen for det nyfødte barnet. Slike tilstander som redder nyfødte barns liv kan avdekkes ved ultralyd og fosterdiagnostikk og en god svangerskapsomsorg. En liten brøkdel av det en finner under rutinemessig ultralyd er det vi kjenner som Downs syndrom. Jeg mener at hele debatten rundt barn med Downs syndrom stjeler oppmerksomheten fra det vi egentlig snakker om, nemlig en god svangerskaps- og fødselsomsorg. I enkelte tilfeller foreligger dødelige avvik og en del av fostermedisinen dreier seg om å diagnostisere og informere om dette. Dette er avvik som befolkningen i liten grad kjenner til, men i de fleste tilfeller dreier det seg om sykdommer der vitale organ, organsystemer eller hele fosteret er nærmest ødelagt. I 80 prosent av de tilfeller der mor velger å avbryte svangerskapet, foreligger slike tilstander. Det å få konstatert at avviket er dødelig, at fosteret mangler vitale organer som for eksempel hjerne, å kunne få hjelp til å igangsette en fødsel isteden for å gå hele svangerskapet ut, er en løsning for svært mange i en slik situasjon. Noen mener at det er morens plikt å bære det døde fosteret svangerskapet ut, eller til kroppen selv støter det ut. Det mener ikke jeg. Uansett foregår slike situasjoner med sterk medisinsk faglig forankring, konstatering, diagnostisering, analyse og kontroll. Fostermedisin dreier seg også om å foreta en total behandling av mor og foster i gitte situasjoner. Alt dette inkluderer at man i spesielle tilfeller må akseptere at en kvinne velger å avbryte et svangerskap som følge av fosterdiagnostikk. Det å ta i mot informasjon og det å kunne benytte seg positivt av teknologi, kan føre til valg. Vårt standpunkt er at det er kvinnen som er egnet til å ta disse valgene. Vi vet at det er den enkelte, og bare denne som kan leve både med ansvaret for og konsekvensene av egne valg. Det er ikke myndighetenes oppgave å ta disse valgene for oss, og det er ikke myndighetenes oppgave å kreve at kvinner som ønsker tidlig ultralyd skal være «urolige og nervøse». Når alt kommer til alt, handler bio- og genteknologiloven om hvem som skal ta viktige beslutninger om kvinnekroppen. Min holdning er klar. Det er kvinnen.