Til tross for at dagens folketrygdordning har en sterk posisjon i den norske befolkningen, har den regjeringsoppnevnte pensjonskommisjonen gått til det drastiske skrittet å foreslå betydelige omlegginger av folketrygden. Målet med omleggingen er først og fremst å organisere et billigere trygdesystem. Men hvordan skal regjeringa greie å overbevise folk om at en av de sterkeste bastionene i velferdskapitalismen må bygges ned? Er det mulig å få dette igjennom i Stortinget? Den omfangsrike utredningen, NOU 2004: 1, viser at regjeringsekspertene ikke tar lett på jobben. Deres taktikk er tosidig: For det første en svært tendensiøs og tvilsom framstilling av de framtidige problemene i norsk økonomi. For det andre lanseres ideen om at budsjettet må være i «generasjonsmessig balanse». Denne siste ideen er en av den nyklassiske økonomiske teoriens nyskapinger. Etter min mening en teoretisk konstruksjon som har lite med virkeligheten å gjøre. Det er nødvendigheten av «generasjonsmessig balanse» som krever innstramming i trygdeytelsene tilsvarende 70-90 milliarder i 2050 (s.49).