EU legger i disse dager frem sine fattigtall for Norge. Politikere i Norge, som bevisst har skjult den reelle fattigdommen i Norge, ønsker nå å få oppjustert lavinntektsgrensen (les: fattigdomsgrensen) i Norge. For noen dager siden økte antall fattige i Norge fra 90.000 til 400.000. Er det blitt 310.000 flere fattige over natten i Norge? Det eneste som har endret seg er hvilken fattigdomsgrense man anvender som fattigdomsmål. Jeg har siden 1996 påpekt overfor de fire siste statsministrene hvordan man trikser reelt fattige ut av fattigkategorien ved å legge fattigdomsgrensen langt nede på inntektskalaen, men det er likevel bare «definisjonen» som nå endres. Det som avgjør hvor mange fattige det er i et land er selvfølgelig hvilket forhold det er mellom utgifts- og inntektssiden i husholdningsbudsjettene, ikke inntektsnivået som sådan. Fattigdomsgrensen er en statistisk konstruksjon som ikke måler noe som helst fordi man ikke trekker inn levekostnader og utgifter. Det gjør heller ikke EU! At vi får sannere fattigdomsgrenser betyr heller ikke at man vil gjøre noe med fattigdommen. Politikerne vil fortsette å lyge om hvor mange reelt fattige det er. Statsråd Erna Solberg uttaler til Bergens Tidende 13. september 2004 at de fattige ikke lever av statistikk. Bondevik-regjeringen lever i hvert fall av statistiske løgner om hvor mange fattige det er i Norge. Når selv ikke minstepensjonister blir fattigdefinert, da er det få som kommer gjennom det definitoriske fattigdomsnåløyet. Tiltaksplan mot fattigdom (2002-2003) er et statistisk mesterstykke i bortforklaring av den reelle fattigdommen i Norge og en katastrofe for de fattige. Meldingen nevner ikke at husholdningene i Norge har levekostnader/utgifter. Den nevner ikke de store inntektsforskjellene. Den gjør ingen etiske vurderinger av behovsdekningen i dagens norske samfunn. Har ikke den sittende regjering den kristne etikk som sitt erklærte credo