Det har skjedd før. Det som skjer i Erlend Loes nye roman «Doppler». I litteraturen, altså. At en mann får nok av livet, nok av verden, nok av samfunnet, kanskje mer enn nok, og drar til skogs for å se om det hjelper. Han rømmer sivilisasjonen til fordel for flora og fauna for der å finne en mening med alt. Eller noe i den duren. Det skjer blant annet i Henry David Thoreaus 150 år gamle klassiker «Walden» (1854) og det skjer altså i Erlend Loes splitter nye roman «Doppler» (2004).Doppler er en mann med kone og tre barn (ett av dem på vei) samt jobb, hus, bil, alt det der, som etter at faren dør drar til skogs (Nordmarka) fordi han ikke liker andre folk. Liker ikke det de gjør. Liker ikke det de er. Liker ikke det de sier. Han sier til kona: «Jeg bor ikke i skogen for å ha det morsomt. Jeg bor i skogen fordi jeg må være i skogen og du har få forutsetninger for å forstå det fordi du aldri har kjent at du har måttet være i skogen. Og du fungerer alltid så bra og jeg så dårlig, og du omgås mennesker gjerne og med letthet mens jeg gjør det ugjerne og med vanskelighet.»Henry David Thoreau dro, i sin tid, til skogs av mer eller mindre samme årsak, og hadde han hatt en undrende kone, ville han ha gitt henne følgende forklaring på flyttetrangen: «Jeg flytter til skogs fordi jeg vil leve med hensikt, jeg vil fokusere utelukkende på de essensielle tinga i livet og se om jeg kan lære noe på den måten, og for ikke å, når jeg dør, oppdage at jeg slett ikke har levet. Jeg vil ikke leve overfladisk, livet er så dyrebart, jeg vil heller ikke resignere, med mindre det blir absolutt nødvendig.» Vi har altså med to menn med nøyaktig 150 år mellom seg å gjøre. Som begge ikke bare velger seg skogen, men forventer seg ganske så mye av den. Livsmysteriet skal avdekkes. Den eksistensielle krisen løses. Verden tilbake på skinner. Og da må det bare spørres, må det ikke det? Jo, det må spørres: hva er det med skogen? Hva i alle dager er det? Hvis det er et så godt og smart sted som Loe og Thoreau vil ha det til. Hvis det er dit folk som ikke kan kunsten å omgås andre virkelig hører hjemme. Hva skyldes det? Vi spør Ane Hansdatter Kismul, leder i Natur og Ungdom.