The Beatles:Good night(1968)En morgen for tusen år siden: Første nyttårsdag. Heldigvis nysnø. Kalde fjon rett inn i rommet, en liten fonn i vinduskarmen, hun insisterte bestandig på frisk luft. Et annet liv. Et annet liv! Som de fremmede nabolagene i barndommen, villaene man passerte på vei hjem til kvelds, i fars hånd, eller bak på sykkelen – lysene fra vinduene, hodene der inne, tegningene på kjøleskapet, cornflakespakken på bordet, at det var mulig å fylle disse rommene, umulig, leve disse livene, umulig. Men jo: De kalde gulvplankene mot tærne. Stå opp, stenge vinduet, sortere klærne, huke fram slipset fra under bokhylla, plutselig kjenne smaken av blod i munnen – den kløyvde underleppa, ikke si noe om den. Eller skulle man? Men blodet er framkallingsvæsken, det blir en hel serie bilder: En bakgård, et kjøkken, et toalett, en drosjekø, en kåpe som faller i bakken, noen som passerer i en annen drosje og vinker, ser det hele, registrerer, snakker sikkert om det nå. En samtale i drosjen, høylytt, pinlig, alt veltet ut av ham, det kunne ikke vente, ikke si noe om det nå. La det passere. Skru på noe musikk, før hun våkner, fort. Close your eyes and I'll close mine. Good night, sleep tight. Han står og børster dressen. Plutselig er hun oppe, bak ham i morgenkåpen, munnen bare tannkost og tannkrem, taus. Ok, så er de iallfall vel forlikt om dét. Og han kan riste litt brød til henne, finne fram tekannen, kanskje åpne vinduet igjen, krype opp i sengen og holde henne rundt magen, med krumme hender. For det er kaldt, og det har snødd, det er den tommeste dagen i året – andre rom, umulig, andre liv, umulig. Etter frokost må de gå tur, hente en gryte som ble lånt ut til middagen, det betyr: gjensyn, de går lange omveier, oppdager nye strøk, han leder an, spor, snø, trehus, villagater, skorsteinspiper, høye hvite tårn på postkasselokkene – til slutt er de uunngåelig framme og replikkene sitter sånn måtelig fra begge hold, de må selvsagt straks hjem og sove ut rusen, uten omveier. Now the sun turns out his light. Good night, sleep tight. Og siden? Kanskje en middag, antakelig bøker, umulig å konsentrere seg, forsøk på en samtale – etterpå setter han seg ned, taus, på sengekanten, ryggen mot henne. Det er en hvit dag, snøen danser mot ruten, han spiller et hvitt album, det siste sporet, den første dagen i året, det er trøst, det er hvile, det er søvn, han sitter bare på sengen – hennes seng – og ser ut, mørket, juletrærne, Carl Berners plass i snø, neonbokstavene i blått, lysende ansikter i de andre vinduene, hun sier: Hva hører du på? og han svarer, hun sier: En gang til, og han setter den på repeat, stryker seg over underleppa, ned igjen på sengekanten, ved siden av hverandre, hendene tungt mot gulvet, mens snøen pakker bort alle andre lyder enn Ringos stemme. Dream sweet dreams for me. Dream sweet dreams for you.