Human Rights Service (HRS) har fra flere statlige instanser fått hard kritikk for sin siste rapport. Hege Storhaug hevder i sitt innlegg i Klassekampen 21. september at avisen ikke har «tatt seg bryet med å lese rapporten vår, 'Norske barn i utlandet – Ute av syne, ute av sinn'». Jeg kan ikke svare for avisen, men kan informere om at undertegnede har lest både denne og verket som HRS liker å presentere som sin stolthet, «Feminin integrering». Begge baserer seg på kreativ utvelgelse av enkeltstående tilfeller og HRS sin frie tolkning av de bakenforliggende årsaker. Det er her gjort en rekke grove feilslutninger og fordreininger av virkeligheten. Forsiden til boka «Feminin integrering» illustrerer familietreet til Mina, en av hovedpersonene i boka, og skal «dokumentere» hvordan Ahmed (Minas far) fra 1973 gjennom henteekteskap og familiegjenforening har vokst seg til 62 personer i Norge. HRS skriver «Er denne familiens erfaringer enestående? Har HRS 'lett etter ett grelt eksempel' for å underbygge vår oppfatning av at dagens familiegjenforenings- og integreringspolitikk må endres? Svaret er definitivt nei». Dette er en hårreisende konklusjon som faller på sin egen urimelighet. I januar 1975 var det registrert 2777 pakistanske arbeidere i Norge. Hvis deres familier hadde økt slik HRS har beskrevet for Ahmed, ville det i dag vært 2777 x 62 pakistanere i Norge, det vil si over 170. 000. Men HRS oppgir selv antall pakistanere i Norge til 24. 565 (år 2002). Hvis tallene fra HRS hadde vært riktig ville mennesker med opprinnelse fra Pakistan, Marokko, Tyrkia, India, Somalia, Vietnam, Sri Lanka og så videre utgjort hundretusener på hundretusener av innvandrere i Norge. Dette er åpenbart ikke tilfelle. Dette viser at HRS i beste fall har mangelfullt utviklet tallforståelse, i verste fall prøver de bevisst å føre det norske folk bak lyset.