Redaktør Bjørgulv Braanen har nok en gang benyttet kommentatorplass i Klassekampen (21.09.) til å kritisere redaktørene av Syn og Segn, Marit Eikemo og Teresa Grøtan, som på sin side er henvist til leserinnleggspalten – spalten for folk flest – bakerst i avisen, når de skal svare for seg. Dette er besynderlig, tatt i betraktning debattens innhold. Braanen anklager Syn og Segn-redaktørene for å være mot demokrati og folkestyre. Dette fordi de i siste nummer av tidsskriftet stilte spørsmålstegn ved Makt- og demokratiutredningens definisjon av demokrati som ensbetydende med folkestyre, truet av internasjonale rettskonvensjoner og domstolsmakt generelt. Syn og Segn-redaktørene rettet et kritisk søkelys mot denne snevre demokratiforståelsen, og tok til orde for en forståelse av demokrati som inkluderer rettslig vern av minoriteter, uavhengig av hva folk flest måtte mene om samer, homofile, innvandrere og så videre. «Bør det ikkje vere ei av dei viktigaste oppgåvene i et demokrati å verne om minoritetane i samfunnet?» spurte de, og framholdt at internasjonale konvensjoner som gjelder menneskerettigheter, i så fall kan sees som en styrking av demokratiet. Også Cathrine Holst understreker dette poenget i sitt innlegg mot Braanen (20.09.). Hun skriver at Braanen synes å mene at vi ikke har menneskerettigheter før flertallet i samfunnet tilkjenner oss dem. Dette er et urovekkende standpunkt, mener hun. Mot dette hevder Braanen at det er galt å se menneskerettighetskonvensjonene som «eksterne» og som noe som står i motsetning til det norske demokratiet. Men er det ikke nettopp det Syn og Segn-redaktørene hele tiden har påpekt; at internasjonale konvensjoner må ses som en styrking av demokratiet, og ikke som en undergraving av det? Braanen har åpenbart gått glipp av hovedpoenget til Syn og Segn-redaktørene og andre kritikere av Makt- og demokratiutredningens flertallskonklusjon, inkludert den ene dissensen. Når kritikerne hevder at demokrati er noen annet – noe mer – enn folkestyre, er det blant annet med henvisning til at internasjonale konvensjoner ikke bryter med de demokratiske prinsippene. Flertallsvedtak, derimot, kan være udemokratiske. Når Braanen ikke ser at det er mulig og rimelig å skille mellom demokrati og folkestyre i mange tilfeller, er det forståelig at Syn og Segn-redaktørenes poeng glipper for ham. Og er det ikke en logisk glipp når Braanen understreker at samfunnets dype strukturer av både sosial og økonomisk karakter samt menneskenes tenkemåter og praksis må endres grunnleggende, samtidig som han tilkjennegir sin tro på folk flest?