Noen mennesker feirer ikke bursdagen sin, de velger å ikke tenke på den, forteller ingen at det er deres dag, sukker oppgitt over å ha blitt ett år eldre, skjuler seg, gjemmer seg bort, svarer på en gratulasjon med et flaut «jo, takk» og planlegger 50-års dagen om 20 år ensom på en fjelltopp der ingen mobil eller ballong kan nå.Dette skjønner jeg ingenting av. Bursdag er gøy. Bursdag er å våkne om morgenen å huske hvordan man våknet for 25 år siden til lukten av sjokoladekake og barneselskap og forventning, og man fikk gave på senga selv om det var skoledag, og inni seg var dagen liksom annerledes enn alle andre dager. Det var bare din dag, man fikk godteri på en tirsdag og sang fra hele klassen – og er det egentlig så annerledes nå? Jeg våknet nylig på min egen bursdag, det luktet frokost på senga, jeg hadde ingen hemninger og spiste potetgull til lunsj og sjokoladekake til middag. For er det ikke veldig stas å bli eldre? Er det ikke stas å vite at man har overlevd nok et år, forlenget livet nok en gang. Jeg for eksempel, er ganske fornøyd med å ha overlevd hundrevis av søvndrukne sykkelturer midt i veien i full fart på vei til jobb, et titalls bilturer, slalåmturer og andre mer eller mindre dristige aktiviteter. Ikke har jeg brukket noe og ingen har knust hjertet mitt siden forrige bursdag og ingen av flyene jeg satt i, datt ned. Ingen terrorhandlinger i blokka mi, ingen slektninger som gisler i Irak og intet fascistisk kupp i mitt land. I grunn er jeg stort sett såre fornøyd.