Noen dager er verre enn andre. 15. september våknet jeg til vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes' artikkel om genproblematikk i Klassekampen. Jeg vurderer ennå å saksøke avisa for ettervirkningene av varm kaffe i fanget. Artikkelen kan ha vært klippet fra gen-gigant Monsantos avdeling for samfunnskontakt. Og den slags leser jeg aldri frivillig på fastende mage. For noen år siden kunne man se skolestiler med ting som lignet vassnesvitenskap, men i dag vet vi bedre:Selskaper som produserer genmodifiserte organismer (GMO) sliter utrolig etter kjempeinvesteringer og lite resultater. Hvis de har framgang, er det fordi de mobiliserer et milliardpress fra økonomi og politikk på en bred front. Det frie markedet har sagt nei til genmanipulering. Så mye for respekten for det «frie» markedet. Fordelene som loves – gyllen ris, hardføre planter, redusert bruk av ugressmidler, tillegg av vitaminer og jerninnhold – er ubekreftet reklamestoff; ren bløff. Hva er «potensielle fordeler» i din vitenskapelighet, Bjørn? Vi får vite at genetisk manipulerte tilskudd «utviklet av et forskerteam i Sveits» kan ha viktige ernæringsmessige konsekvenser i u-land med ensidig kosthold. Hva slags vås er det? Hvilke land? Hvilket kosthold? Fattige som ikke har råd til å kjøpe billig-ris hos nabobonden skulle plutselig ha råd til super-ris eid av et forskerteam i Sveits? Her er heller ingen tanker rundt kjernespørsmål som patenter på liv, monopolisering av verdens matressurser, fordelingspolitikk, naturens mangfold. Hvem trenger genmanipulerte papayaer? Bortsett fra monsantoene og vitenskapsjournalistene?