Jon Hustad hadde nylig en kritisk kommentar boka «Oppdrag: Mamma, pappa. Fortellinger fra en ny generasjon foreldre» i Klassekampen. Et par av innvendingene hans er interessante. Er det egentlig noe nytt under solen? Slet ikke foreldrene våre også med likestilling i heimen, syke barn, fødselspermisjon, mangel på barnehageplass? Har ikke skribentene i denne boka en for ensartet sosial bakgrunn i akademisk middelklasse? Får ikke det konsekvenser for hvordan de skriver? Bor ikke for mange i Oslo? Aller helst skulle jeg ønske meg at denne typen relevante innvendinger kom allerede i lanseringsintervjuene. Som en skribentene, har jeg selv stilt opp for denne boken i Dagbladet. Jeg savnet motstand fra intervjueren. Hadde jeg fått mer motstand, så tror jeg også svarene mine hadde blitt bedre. Hadde svarene mine vært bedre, tror jeg i sin tur at intervjuet hadde solgt flere bøker. Hustad avslører jo at vi tjener penger på denne «toskeskapen», som han kaller prosjektet. Til nå har jeg tjent atskillig mer på å skrive om denne problematikken i Klassekampen. De store pengene har jeg ennå til gode å se noe til. Men behovet for penger bare blir større og større for hvert år som går, det er det ingen tvil om. Det lille kreket jeg har satt til verden har knust Canon-skriveren min, og det koster mer å reparere den enn å kjøpe ny. For at vi som skriver i «Oppdrag: Mamma, pappa ...» skal få noe mer penger, må boka komme i nytt opplag. Ergo, folkens, løp og kjøp! Har naboen kjøpt fem, sier du? Kjøp ti, da vel! La det gå sport i det!«Far av sin tid» heter mitt bidrag i boka. Jeg har en følelse av at de vilkårene vi lever under, med bredbåndsoppkobling, valgfrihet, fleksitid, kaffebar, softrock, iPod og Dagfinn Høyre-bråten, setter et visst preg på hvordan jeg konstruerer min farsrolle. Jeg lurer stadig på om sønnen min kommer til å kaste opp av vemmelse i ung alder over denne faren ønsket å være så tilstede hele tiden. Jeg lurer på om journalistene i Klassekampen på syttitallet skrev så mye om ungene sine i spaltene som Jon Hustad gjør. Eller er den type «nærhetsdiskurs» blitt mer vanlig nå enn før? Jeg tror «Oppdrag: Mamma, pappa ...» er litt som fotografiene tobakkshandleren Auggie tar hver dag i «Smoke» av Paul Auster. Det er den samme gata nå som før. Men noe er allikevel forandret. Test boka på mora di til jul!