Denne uka kunne Trygve Hegnars Kapital presentere lista over Norges 400 rikeste. Dette er en mer eller mindre uhøytidelig liste over de rikeste i Norge, basert på anslag over hvor mye de eier. Til tross for mange fallgruver, sier denne oversikten noe vesentlig om norsk næringsliv. Norge har relativt sett liten industribasis, og få nordmenn har klart å bli milliardærer på industrivirksomhet. De store naturressursene, knyttet til olje og kraft, har stort sett vært på statens hender, og Norges to største selskaper er derfor naturlig nok Statoil og Norsk Hydro, etterfulgt av Telenor. Når det gjelder industrien for øvrig er det få sterke private aktører, kanskje med unntak av Kjell Inge Røkkes Aker. Hegnars liste viser at de virkelig store formuene i Norge skapes i ikke-industrielle bransjer som eiendom og daglivarehandel. Det nye og helt karakteristiske er hvor mange som er blitt mangemilliardærer på å selge matvarer. Olav Thon, som ifølge Kapital bare mangler «fjær, nebb og patologisk gjerrighet på å bli Onkel Skrue», har en formue på 10,3 milliarder i eiendom. Stein Erik «Rimi» Hagens formue er på 10,5 milliarder kroner, mens Johan Johannson er butikk-Norges mektigste doldis med en formue på 8,3 milliarder kroner. Han eier 70 prosent av NorgesGruppen, som har butikkjeder som Meny, Kiwi og Spar i porteføljen. Odd Reitan, som styrer Reitangruppen med kjeder som Rema 1000, Narvesen og 7-Eleven, er god for syv milliarder kroner. Men når disse baronene, som er blitt rike på å sentralisere og konsentrere norsk dagligvarebransje, er nevnt, fylles lista over Norges mest formuende av shippingmilliardærene.