Det er mange benker i Oslo. Som du kan hvile deg på og kikke på folk. Å få deg til å ta livet med ro - det er det benken er til for. En gang i livet prøvde jeg å tegne en benk. Kunstlæreren som overbeviste meg likte nok utfordringer. Alle kan tegne, sa han. Absolutt alle. Nokså tvilende, men litt lykkelig også, meldte jeg meg på tegnekurs. Var det virkelig sant? Problemer er til for å løses, svake sider kan utvikles, det er aldri for seint her i livet. Med den innstillingen kvesset jeg blyanten og fulgte nøye med.Fase én - tegn en benk. Etter å ha hatt meg som elev på sitt aller mest grunnleggende kurs, endret han nok mening om saken. Modellen var en helt enkel benk. Firkanta og grå sto den der i en småby i Norge. Den utmerket seg ikke på noen måte. Ingen snirklete smijernsgitter i barokke former som bød på særskilte utfordringer. Greit for de fleste skulle en tro - å få den ned på papir. Men nesten hele blokka med tjukt fint tegnepapir gikk med uten at jeg hadde klart å overføre denne benken fra virkeligheten til noe som liknet den på papir. Våken og opplagt var jeg. Umulig å skylde verken på formen eller utstyret. Pågangsmot og en oppriktig vilje til å lære noe nytt. Men nei. Det liknet ikke. Tilslutt satte læreren noen raske streker på bakerste side, og vips - benken trådte fram.Imponert og inspirert av dette prøvde jeg meg også på hus og folk. Men det oppsto ingen grunn til å satse mer på tegning seinere i livet. Så selvom det kanskje er sjeldent, så fins det noen helt håpløse tilfeller. Men jeg er glad i bilder. Jeg overlater det bare til andre å lage dem.Interessen for benker har holdt seg. Ikke som ytre form, men for det livet som utspiller seg på dem. Ikke alle folk har lyst eller råd til å reise på eksotiske ferier. Noen av dem finner du på benkene i Oslo. De sitter der rett og slett - hele sommeren - uten å være flau over det. Tenker ikke på at de burde utvide horisonten med reiser til fremmede land. Registrerer litt sløvt at parkvesenet har fått enda dårligere råd, siden det fine staudebedet nå er omgjort til en kjedelig gressplen med noen spredte krokus og masse løvetann. Tegne benken? Jeg gjetter at tanken ikke streifer dem engang. De bruker benken. Sitter der og tenker kanskje. Noen sitter nok også å tegner på benken. Overfører de vakre trærne i parken til papiret så godt de kan. Slik van Gogh gjorde. Kanskje stikker de hånda i smug ned i en veske, litt sånn på skrå bak benken og fisker opp en øl - når ingen ser det. Utenfor mitt vindu har en mann sittet på en parkbenk i hele sommer. Den mangler vedlikehold, som så mye i Oslo, men det ser ikke ut til å plage ham. Han har sittet og sittet - hele sommeren, fra morgen til kveld, i all slags vær. Bare trukket inn ved massivt regnvær over lang tid. Da har jeg savnet ham. For hver dag når jeg har kikket ut, har jeg sett ham. Jeg ble vant til det. Og så - glad i det. Han hører til der nå. På den benken. Det føles nesten litt meningsløst når han ikke er der. Stadig hadde han selskap, av folk og hunder. Aner ikke hva de snakket om. Livet og døden kanskje. Han har hvitt hår og er ikke helt ung. Mista visst broren sin i vinter, som ikke kunne gå og som han hadde tatt seg av gjennom et langt liv. Van Gogh tjente ikke noe særlig penger på de fine bildene sine av hus og trær og folk som vi ennå gleder oss over. Svært ulykkelig var han innimellom, som da han skar av seg øret. Og Munch stakkars, som nå er stjålet - kanskje ikke helt glad alltid han heller. Sånn er livet enten du tegner eller ikke. Og når du ikke kan tegne deg ut av det, kan det være godt å ha en benk å sitte på. Så kan du jo velge om du deler sorgene dine med dem som slår seg ned for en stund eller bare holder dem for deg sjøl.