Jeg vet det, hater det selv, å snakke om røykeloven, lese petiter om røykeloven. Utdebattert tema er det. Kanskje det kjedeligste å snakke om i det hele tatt. Men heldigvis, de har gitt seg nå, for det meste, røykelovklagerne. Nesten ingen prøver seg på ironiske snerter mot Høybråten, nesten ingen sier sånn: skal dem nekte oss å snuse også nå. Nesten ingen spør sånn. Hva blir det neste nå? At dette forslitte tema tas opp her likevel, rettferdiggjøres av at jeg har svaret på spørsmålet. Jeg kan opplyse om nøyaktig hva som blir det neste nå. Tilfeldigvis befinner jeg meg i landet vi adopterer det meste fra, nemlig USA og New York. Der skulle jeg på fest i foriforgårs. Og fordi det heller ikke er særlig vanlig lenger å røyke på privatfester i denne byen, så sto kompisen min og jeg og røyka på fortauet utenfor festleiligheten. Dette var i et ganske fint omtråde av New York, snart skulle vi gå opp en sånn bred steintrapp som de har i alle tv-seriene, men først altså, disse sigarettene under et tre på fortauet. En dame går forbi, klakker på spisse sko. Hun stopper opp fem meter unna oss. Snur hodet. Ser på oss. Skrukker øyenbrynene. Vi puster røyk ut i sensommernatta, hun går fram til døra sin, snur seg igjen, ser på oss. Folk glaner i denne byen, det er sikkert sånn det er, vi tenker ikke på glaninga før hun kremter. Og riktig skviser øyenbrynene sine sammen. «Kan dere være så snill å stumpe de sigarettene?» Hun har stemme så spiss som skoa sine. «Eh», sier vi, og nå holder hun nøkkelen klar i høyre hånd. Men hun låser ikke opp. Hun sier, mens kompisen tar et nytt, og nå usikkert, drag av sigaretten: «Jeg har planer om å åpne døren min nå. Kan dere være så snill å gå unna, jeg vil ikke ha røyk inn i huset mitt.» Vi er mange meter unna. Mange. Hva skal man si? Vi er jo nesten ferdige likevel, dessuten fullstendig perplekse, vi stumper, løfter posene med øl, de klirrer. Ikke før vi er langt bortover gata setter dama nøkkelen i låsen og svipper inn døra, smeller den raskt igjen bak seg. Hva blir det neste nå? Skal dem nekte oss å røyke på gata også? Joa. Det er svaret. Men det kommer ikke til å skje med lover, snarere med sånne damer. For det interessante var kanskje at denne spisse dama, før hun spurte om stumpinga, spurte om vi bodde i området, om vi hørte til der. Hun så på oss med svaret i blikket, det opplagte svaret: Nei, ikke i området, ikke til hennes gjeng. Så hørte vi selv hvordan det klirret en slags underklasse i plastikkposene våre, men mest av alt lukta det taper av lufta rundt oss, lang vei lukta det, helt fram til døra hennes. Og tilbake til oss.