Lørdag ble funnet av opptak med den amerikanske gitaristen Jimi Hendrix slått stort opp på svensk tv, og funnet kommer til å vekke oppmerksomhet blant annet i USA. Grunnen er at det sjelden dukker opp nye, ukjente lydopptak med Hendrix. Arkivene er tømt, bootlegene allerede kjente. Konserten i 1969 var en del av et «popprogram» kalt «Nummer 9». Konserten varte i 56 minutter, klippet som ble vist var redigert ned til ti minutter. Det overflødige materialet skulle kastes, men en sendingstekniker bad om å få båndet. Siden 1980-tallet har det ligget arkivert i en kjeller. Opptaket er i svart/hvitt og med god bildekvalitet. Björn Karlin som er ingeniør i SVT mener selve musikken ikke er prima vare. Om den saken vil det sikkert herske flere oppfatninger. Lørdag ble det vist et snaut minutt av konserten. Vi ser Hendrix vendt mot en høytaler mens han leser en lapp, med ryggen til publikum. Stemmeskruene på gitaren er vendt ned. Så snur han seg, tar noen steg mot mikrofonen og sier at han dessverre ikke kan synge «All along the watchtower», han husker ikke ordene, sier han. I stedet setter han grepene til «Voodo child». Hendrix lukker øynene og lar det stå til. Lydene som kommer ut er ikke noe han trenger å huske eller kan ha glemt. For som den danske poeten Per Højholt er inne på i sitt mesterdikt fra 1979 om Hendrix, er essensen av Hendrix improvisasjon. Å skape øyeblikket. Diktet lyder slik i Øyvind Bergs gjendiktning:Lament for JimiJimi, for helvete, er det noe å si på/ at de innledende akkorder hvor du samla/ all musikk før til sekunder og så uten videre/ kasta den framover, forover, dit hvor du ennå/ ikke var nådd selv, men litt etter likevelsto, glinsende, i støtet, og grep den/ og sendte den enda et vilt kast ut, videre,/ villere, nærmere din egen, ? at den grep oss, / din øredøvende friksjon mot den totale pause/ som også ditt siste da halvt sanseløse kast/ som kasta kasteren ut hvor ingen griper,/ aldri, og ingen musikk, omsider, forutanes?