Det fins ikke noe mer primitivt i den litterære offentlighet enn en kritiker som ikke klarer å skille mellom en jeg-romans fiktive figur og forfatteren som privatperson. Enda verre blir det når kritikeren erklærer privatpersonen bak romanen for å være gal. «Talentet Besigye har stagnert i en ytterliggående vitalisme som grenser til galskap» skriver Morten Auklend i sin anmeldelse av min roman «Svastikastjernen». Brett Easton Ellis ble også anklaget for å være psykopat av kritikere på Auklends infantile nivå ved utgivelsen av «American Psycho». I moderne litteraturkritikk burde dette være elementært: Jeg-personen i romanen er ikke privatpersonen hvis navn står på bokomslaget!«Romanen oser av eldgamle verdensforestillinger om den geniale, romantiske, kreative helten som er gudenes medium» skriver Auklend. Selvfølgelig! I «Svastikastjernen» befinner vi oss inne i hodet på en dommedagsprofet! Igjen; dette er altså en jeg-roman, som betyr; historien fortelles fra dommedagsprofetens synspunkt! «Forfatteren ser ut til å leve i en tid der modernismen ikke har inntruffet» skriver Auklend. Igjen denne uhyre nedlatende undervurderende personkrenkende tonen, som i tillegg antar at jeg-personens (dommedagsprofeten Benjamin Blacks) virkelighetsoppfatning er identisk med privatpersonen Bertrand Besigyes, og som attpåtil setter modernismen opp som Den ene rette tro. «I Besigyes presumptivt alvorlige verden...» etc., skriver Auklend. Skal norske kritikere aldri lære å skille mellom forfatter og romanfigur? Auklends lesning av «Svastikastjernen» er like avansert som Khomeini-regimets lesning av Salman Rushdies «Sataniske Vers». Auklend hadde passet ypperlig som kritiker i Iran: for der hadde han i tillegg til å kunne erklære meg gal, et utsagn som altså får passere i Klassekampen, også ha beordret dødsstraff/fattwa over forfatteren av «Svastikastjernen»! «Forsøket på kulturell analyse druknes i forfatterens eget apokalyptiske babbel» skriver Auklend. «Svastikastjernen» er en ROMAN, som skildrer dommedagsprofetens psyke sett fra innsiden, ikke en filosofisk avhandling som pretenderer kulturell analyse utenfor den fiktive jeg-personens skue. Det er ikke «forfatterens eget apokalyptiske babbel» det er snakk om her, men for fjerde gang: en fiktiv karakters!